Astronomien peker mot Skaperen

Imens lever de fleste biologene fremdeles i sin eventyrverden med det at livet har oppstått ved en tilfeldighet – selv om franskmannen Pasteur i 1859 beviste at liv bare kan komme fra annet liv.

Den belgiske munken Georges LaMaitre (d. 1966) studerte Einsteins gravitasjonslov, publisert i 1915. Han kom til at dersom denne var riktig – og det var det gode bevis for – så måtte det bety at Universet utvidet seg.

Det var altså ikke statisk likevel, det kunne ikke ha eksistert bestandig, men måtte ha en begynnelse, et «uratom», et skapelsesøyeblikk.

I 1927, samme år som han tok doktorgraden, publiserte LaMaitre sin teori. Men siden en ukjent 33-åring, foreleser på deltid i fysikk ved Universitetet i Leuven, påstod å inneha data som kunne dokumentere en slik påstand, var verdens astrofysikere, også Einstein, nokså lunkne til hva de hørte.

«Deres utregninger er korrekte, men Deres fysikk er forskrekkelig,» uttalte han. Einstein hadde nemlig lagt inn en såkalt «kosmologisk konstant» i sin relativitetsteori, i praksis som en teoretisk motkraft mot gravitasjonsloven, for sikre at ligningene hans skulle fastslå et statisk univers.

«Min største tabbe», uttalte Einstein siden. For på toppen av Mount Wilson i California hadde astronomen Edwin Hubble, d. 1953, konstatert gjennom det store Hooker-teleskopet: LaMaitre har rett!

Det såkalte «rødskiftet» i galaksene var bl.a. direkte proporsjonal med distansen deres fra jorda.

Derfor måtte Universet en gang ha begynt med en kosmisk eksplosjon, og kraften fra den hadde vært stor nok til å motvirke den gravitasjonen som ville igjen trekke Universet sammen.

For å si det kort og enkelt: Universet utvider seg, omtrent som om en blåser opp en ballong. Den 29. januar 1929 var Einstein hos Hubble og kunne ved selvsyn konstatere fenomenet gjennom teleskopet: Mange ser på denne LaMaitre/Hubble-oppdagelsen som den viktigste i astronomien siden Copernikus 400 år før.

Vi kan knapt ane hvor radikalt verdens astronomer nå måtte forandre sitt syn. Spør om de strittet imot, men en større omveltning i hodet var uunngåelig.

En av dem, den berømte briten Sir Arthur Eddington, sa det slik: «Det vil kanskje kunne sies at konklusjonen av denne oppdagelsen må være at religion først ble mulig for vitenskapen i 1927.»

For var der et skapelsesøyeblikk, så var der en Skaper. En som satte det hele i gang, i et nu – og da ble også naturlovene, tiden, rommet, stoffet og energien til.

Et slikt faktum trumfet alt annet, og Einstein (d. 1955) uttalte: «Jeg ønsker å vite hvordan Gud skapte verden. (..) Jeg ønsker å kjenne Hans tanker. Resten er detaljer» (Salaman: «A Talk with Einstein», 1955:370f.). «Jeg er ikke ateist», sa han (Isaacson: «Einstein», 2017:386).

Videre: «Det mest uforståelige med universet er at det er forståelig» (Einstein: «Ideas and Opinions» 1954:292), og «Vitenskap uten religion er lam, religion uten vitenskap er blind» (Ibid.: s.46).

En annen høyt merittert astrofysiker var briten Fred Hoyle (d. 2001). Han hadde vært en sterk forsvarer av et statisk univers («steady-state-teorien»).

Nå måtte han også innrømme at de vitenskapelige oppdagelsene pekte på at Universet ikke bare var skapt, men det var faktisk også designet: «En sunn fornuft-tolking av fakta henleder tanken på at et superintellekt har drevet gjøn med fysikken – og med kjemien og biologien også – og at det er ingen blinde krefter verd å nevne i naturen» (Hoyle: «The Universe: Past and Present Reflections», 1981, Vol. 45:2, s. 8ff.).

I 1973 var det en stor vitenskapelig konferanse i Polen som noe forsinket markerte 400 års-jubileet for munken Copernikus’ bok «Om himmelsirklenes omdreininger».

Her lanserte briten Brandon Carter begrepet «Det antropiske prinsipp»: Det er nemlig et overveldende vitenskapelig grunnlag for å hevde at Universet og Jorden er aldeles utrolig fininnstilt for menneskelig liv, såkalt «fine-tuning».

«Dette er etter mitt syn det mest teistiske resultat som noensinne er kommet ut av forskningsresultater,» sa en av de fremste astrofysikerne i NASA, Robert Jastrow (agnostiker, d. 2008; Regnery Gateway, Chicago: «The Intellectuals Speak out About God», 1984).

Astronomen Hugh Ross oppgir siden hele 150 eksempler på hårfine betingelser for liv på vår klode. Her diskuteres også mulighetene for om disse er større/mindre/lavere/høyere enn .., osv.; «The Creator and the Cosmos», 2018:233ff.).

Også den fremste astronomen i vår tid, Stephen Hawking (agnostiker, d. 2018), kommer med helt utrolige data om ekstrem fine-tuning i flere av sine bøker: «Dersom ekspansjonshastigheten etter Big-Bang hadde vært mindre enn til og med én på 100 000 000 000 000 000, ville Universet ha kollapset før det nådde den størrelsen det har i dag» («A Brief History of Time», 2011:138).

Og, sier han: «Det ville være veldig vanskelig å forklare hvorfor Universet skulle ha begynt nettopp på denne måten, om ikke det var for at en Gud hadde gjort dette for å skape levende vesener som oss» (Ibid: s. 144).

I et intervju med «Christianity Today», uttalte ovennevnte Jastrow: «Astronomene finner nå ut at de har malt seg selv inn i et hjørne fordi de har bevist ved hjelp av sine egne metoder at verden begynte plutselig ved en skapelsesakt. Denne kan du se sporene av i hver stjerne, hver planet og hvert eneste levende vesen i dette kosmos og på jorden. Og de har funnet ut alt dette har skjedd som et produkt av krefter de ikke kan håpe på å oppdage. At det er hva jeg og hvem som helst vil kalle overnaturlige krefter i virksomhet, er nå, mener jeg, et vitenskapelig bevist faktum» (6.august 1982).

Slik kunne vi fortsette. Denne oppsiktsvekkende innrømmelsen stammer fra Frank J. Tipler (f. 1947), berømt fysiker fra USA: «Da jeg begynte min karriere som kosmolog for omkring 20 år siden, var jeg en overbevist ateist. Jeg hadde ikke trodd i min villeste fantasi at jeg en dag skulle skrive en bok som kom til å vise at de sentrale delene i den jødisk/kristne teologien i virkeligheten er sann og at disse likefram er utledninger av fysikkens lover slik vi nå kjenner dem. Jeg har blitt tvunget til å trekke disse konklusjonene ut av den ubønnhørlige logikken i min egen spesielle grein av fysikken» («The Physics of Immorality», 1994:ix).

Imens lever de fleste biologene fremdeles i sin eventyrverden med det at livet har oppstått ved en tilfeldighet – selv om franskmannen Pasteur i 1859 beviste at liv bare kan komme fra annet liv.

Disse tror også at et lite rådyrliknende hovdyr en gang la på svøm igjen, og siden utviklet det seg til en hval (som beviselig kan dykke ned til 2992 meter).

Et godt eksempel på hva noen astronomer som også blundet, sa: «Now God is there, what can we do to get rid of him again?»