Kongen har makt og innflytelse

Kong Haralds lutherske bekjennelsesstandpunkt var både stortingspolitikere og ledere for frikirkesamfunn sterkt uenig i. Men kong Harald fikk sin vilje i en viktig sak for han personlig.

«Jeg ble kanskje litt påvirket av dette miljøet og var nok rødere den gang enn jeg er nå. Jeg var vel en god sosialdemokrat, tenker jeg. I dag er jeg vel, hva skal jeg si, uten politisk mening».

Dette synes jeg er den mest sensasjonelle opplysningen i den meget solide boken «Kongen forteller» av Harald Stanghelle, Kagge Forlag. En interessant bok ikke bare om Hans Majestet kong Harald, men også om det norske samfunn etter 1905.

Opp gjennom årene har jeg flere ganger sett noen hevde at de kongelige skal være nøytrale.

Tidligere professor i statsvitenskap, Trond Nordby, sa i Dagsavisen 4. 10. 2014 at han mener kronprins Haakon enten måtte trekke seg som arrangør av en noe omstridt konferanse i Tromsø eller abdisere. Det gjaldt kronprinsen, men Nordby sa også at kongen skal være «nøytral».

Tidligere sjefredaktør Finn Holmer-Hoven skrev i Fædrelandsvennen 12.12. 2012 at det norske kongehuset siden 1905 har en selvpålagt nøytralitet i politiske og «kontroversielle verdispørsmål».

Det var utgangspunktet for en svært kritisk omtale av kronprinsesse Mette-Marits engasjement i en bestemt sak. Men premisset for kritikken fantes ikke.

I boken «Kongen slik vi kjenner ham» (Damm/Millennium 1998) har jeg med en rekke eksempler på at de norske kongene har tatt standpunkt i kontroversielle saker.

Kong Haakon vant kampen med Stortinget om retten til å utdele ordener.

Kong Haakon var meget aktiv i sin påvirkning overfor politikerne når det gjaldt å få et bedre forsvar i mellomkrigstiden. Men det er nærmest fortiet i sentrale historiebøker.

Kong Haakon og kronprins Olavs klare standpunkter under 2. verdenskrig.

I nyttårstalen i 1995 tok kong Harald et klart standpunkt i en sak det er stor partipolitisk uenighet om. Kongen ønsket at «norsk landbruk fortsatt må være en hjørnesten i vårt samfunn». Sjefredaktør Kåre Valebrokk reagerte kraftig på at kongen «kastet» seg inn i debatten.

Det vakte oppsikt da biskop Bjørn Bue og fylkesmann Tora Aasland i 1995 ba om audiens hos kong Harald for å få Hans Majestet til å stille noen kritiske spørsmål til regjeringen for at flykaprerdømte Souhaila Andrawes ikke skulle bli utlevert til Tyskland. De lyktes ikke med å hindre utlevering, men det er et godt eksempel på at de var klar over den makt kongen har.

Carl Erik Grimstad tok i en artikkel i VG 29. mai 2003 til motmæle mot den oppfatning at det var kongens «inngrep» som førte til dannelsen av regjeringen Hornsrud i 1928. Grimstad tar feil.

Kong Olav sa i et intervju med Lars Roar Langslet: «Jeg støttet min far i at det var riktig å la oppdraget gå til Arbeiderpartiet … det var strategisk viktig å integrere Arbeiderpartiet i det konstitusjonelle system».

Dette syn deles av tidligere parlamentarisk leder for Ap, Guttorm Hansen. Han omtaler utnevnelsen som «kong Haakons aktive handling» og «inngripen», gjengitt i boken min.

Et viktig eksempel på en nyere sak. Kong Harald ville ikke at kongens kristne bekjennelsesplikt i Grunnloven skulle fjernes. Stanghelle skriver om kontakten mellom kong Harald og blant andre kirkestatsråd Trond Giske.

Kong Haralds lutherske bekjennelsesstandpunkt var både stortingspolitikere og ledere for frikirkesamfunn sterkt uenig i. Men kong Harald fikk sin vilje i en viktig sak for han personlig.

At det var betydelig uenighet mellom kong Olav og statsminister Einar Gerhardsen om omfanget signingen i Nidarosdomen skulle ha, er kjent.

På nettstedet snl.no vises til en artikkel i Norsk Biografisk Leksikon om uenigheten mellom om omfanget av og innhold i signingen. Det er forresten det eneste som der nevnes av kong Olavs store kirkelige og kristelige engasjement.

Da jeg for noen år siden ba leksikonets redaktører få med noe om dette engasjementet i den kortere versjonen om kong Olav – den som ligger på snl.no - kom denne setningen inn: «Kong Olav hadde også et omfattende engasjement for kirken og var personlig kristen».

Uttrykket «personlig kristen» brukte kong Olav selv om sin hustru og sin egen tro i intervju med forfatteren Arvid Møller.

I Norsk Biografisk Leksikon leser vi dette om kong Olav : «Den eneste prosessen han selv drev målbevisst frem, på tvers av motstand fra regjeringen, var opplegget for kongesigningen 22. juni 1958 i Nidarosdomen. Kong Olav følte sterkt behov for kirkens velsignelse over sin gjerning og insisterte på å knele og motta biskopens håndspåleggelse under forbønnen… Den kirkeskeptiske regjeringen Gerhardsen prøvde å dempe høytiden mest mulig ned – men kongen drev sitt opplegg igjennom, til statsministerens irritasjon».

Dermed er denne saken et klart bevis på den innflytelse som kong Olav hadde.

Stanghelle tar i siste del av boken opp spørsmålet om kongen har makt. Kongens første svar er at han delvis bestemmer hva han skal ha til middag. Med et smil kan vi undres på om delvis betyr at det er Hans Majestet som bestemmer desserten.

Så følger dette: «Nei, jeg har kanskje innflytelse, men ikke makt. Innflytelse er noe annet enn makt, men jeg er ikke sikker på om jeg har det heller». Jeg tror ikke jeg har forandret noens oppfatning underveis ved det jeg har sagt. Men sier man noe vettug av og til, kan man jo håpe at det blir tatt til etterretning».

Det er altfor beskjedent, kontrer Stanghelle. Det har han ganske sikkert rett i.

Venstres daværende (1998) parlamentariske leder Gunnar Kvassheim sier i boken «Kongen slik vi kjenner ham» at kongen kan ha stor innflytelse når han ytrer seg i samfunnsdebatten og kan ha «større innflytelse enn de som reelt sett har makt.»

Eksemplene som er nevnt - i boken «Kongen slik vi kjenner ham» har jeg med flere - viser at norske konger ikke har opptrådt nøytralt. - Det er godtatt fordi synspunktene har gått i ulike retninger, slik Carl I. Hagen sa i samme bok

Når det gjaldt kongedømmets fremtid, svarte statsminister Kjell Magne Bondevik på spørsmål at han ikke så noen avgjørende grunn til en slik debatt da (1998). Kongens uttalelser i Stanghelles bok inviterer ikke til ny debatt.