Da dissenterne kom til Norge
Haugianerne som før 1842 hadde vært undertrykte, ble nå selv uforsonlige. Ikke uten grunn fikk indremisjonen noen steder økenavnet «hindremisjonen».
I Dagen onsdag, 06.01.21, har Kristin Norseth og Bernt T. Oftestad et interessant stykke: Hauge-myter og Hauge-forskning.
Her følger en viktig, men kanskje ikke så kjent opplysning: «For stortingsmenn preget av den haugianske bevegelsen var det viktig å få opphevet Konventikkelplakaten, som skjedde i 1842. Men de var ytterst skeptiske til å åpne for at andre kristne kirkesamfunn kunne etablere seg og fritt virke i landet, noe Dissenterloven av 1845 gjorde mulig.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Haugianernes dissenter frykt hadde sin grunn i at de mente det bare var i luthersk lære Bibelen blir rett forstått. Raskt etter 1842 ble det etablert selvstendig indremisjonsarbeid gjennom foreninger og lag.
Etter at Dissenterloven kom i 1845, ble idyllen fort brutt. Et fritt luthersk lekmannsarbeid og nye ukjente trossamfunn fant ikke tonen.
Haugianerne som før 1842 hadde vært undertrykte, ble nå selv uforsonlige. Ikke uten grunn fikk indremisjonen noen steder økenavnet «hindremisjonen».
Vi finner for eksempel i stiftelsesprotokollen til Tromsø Indremisjon i 1858: «… foreningen er stiftet for å motvirke de frikirkelige vekkelser og den frikirkelige bevegelse i byen.»
En lignende formulering finner en da en kretsforening i Nordland Indremisjon ble stiftet i 1864. Der ble det i klar tekst gjort kjent at grunnen til stiftelsen var å skape «Modvegt mod den lammerske Retnig».
Lammersvekkelsen med utgangspunkt i Skien, regnes for å være Norges første store frikirkelige vekkelse. Henrik Ibsen kalte lammersvekkelsen for et stormvær. Ibsens mor, Marichen, og søsteren, Hedvig, var begge med der.
Etter hvert ble det en viss forståelse mellom lutheranerne og dissenterne.
Et eksempel ser vi hos predikanten Tormod Rettedal. Han var Kinamisjonens (Norsk Luthersk Misjonssambands) best kjente forkynner i tiden før Ludvig Hope.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Her er en beretning fra Rettedals unge år.
«Fra 1879 og flere år framover var Rettedal i lengre perioder på Hidra ved Flekkefjord. Han var på denne tiden utsending for Lutherstiftelsen. For Rettedal og den store allmue var Lutherdommen den rene lære, som til punkt og prikke stemte med Bibelen. Ja ikke bare det, det var vanskelig om det over hodet fantes sann kristendom i andre samfunn. I samtidens tradisjon gikk derfor Rettedal hardt ut mot metodistene på stedet. Lutherstiftelsens sterke leder, professor Gisle Johnson, var av samme mening. Det sies at han regnet metodismen som en nesten like stor villfarelse som katolisismen. Men dess lenger striden mot metodistene holdt på, desto mer vokste der fram en uro hos Rettedal. En uro han ikke forstod. Gjorde han ikke Guds vilje, og like vel hadde han ikke Guds fred? Han søkte hjelp hos sin venn, presten Kobe. Denne minnet Rettedal om at han ikke var utsendt for å stride mot andre kristne, men for å forkynne Guds ord.»
Når Rettedal senere talte om dette, sa han: «Det var som du (Kobe) brente meg i brystet med glødende jern. Men da ble jeg og legt. Uroen kom bort, for han angret.» «Striden på Hidra lærte Rettedal at det fantes likså gode kristne hos de reformerte som i Luther-flokken.»
For Rettedal ble forholdet til dissenterne mer avslappet, mens den kirkelige tilknytningen ble tilsvarende lunken. Rettedal pleide å forklare det slik: «Jeg skal ikke ut av Statskirken, men Statskirken skal ut av meg.»
Rettedals innstilling var ikke uvanlig i NLMs første tid. For dem var det «misjonen» som hadde fokus, så kirken måtte greie seg uten dem. Indremisjonsfolket viste derimot en større vilje til å delta både på bedehus og i kirker, om de hadde «gode» prester.
Den første fasen i leksmannsarbeidet fram til cirka 1905, kan oppsummeres slik: 1. Lokalt lekmannsarbeid ble dannet. 2. Organisasjoner ble etablert. 3. Dissenternes arbeid ble ikke lenger direkte motarbeidet.
