Samlivsetisk frislipp: Forutsetningen for hele prosjektet er de medisinske fremskritt som har fjernet naturens egne bremsemekanismer for uregulert seksuell adferd. Moderne prevensjon (f.eks. p-piller) har fjernet frykten for uønsket graviditet og antibiotika/profylakse har eliminert frykten for kjønnssykdommer, inklusive HIV, skriver kronikkforfatteren.

Relativismens diktatur

Slik jeg ser det er kirken og de kristne i dag kalt til å være en kulturformende kreativ minoritet, som gjennom kristendommens radikalitet er et motsvar til den rådende sekulærliberale ideologi, inklusive de samlivsetiske erfaringer som er et resultat av denne.

Overskriften er et sitat fra tidligere Pave Benedikt XVI. Pavelige refleksjoner vedrørende samtidens relativisme har relevans til den pågående debatt rundt Jan-Olav Henriksens bok Begjær, sårbarhet og tro.

Kulturens påvirkning av mennesker er uomtvistelig. Problemet er at vi i begrenset grad er klar over dette, våre samtidsbriller gjør oss blinde. Enhver kultur tenker gjerne om seg selv at de har sett lyset og vurderer de store sammenhenger (inklusive normativitet) bedre enn tidligere generasjoner. Det kan jo hende, men er slett ikke alltid tilfelle.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det sies at fiskene er de siste til å oppdage vannet de selv svømmer i. Vi har alle en iboende tendens til å immunisere oss mot samtidskritikk og de erfaringer som følger med.

Teologi er forankret i og knyttet til erfaring, hevder Henriksen. Sant nok. Men hva kommer først - praksis/erfaring eller teori? I min verden kan ikke normative utsagn vitenskapelig begrunnes. De baserer seg på et verdivalg med et nødvendig element av stabilitet. Dette verdivalget kommer før de praktiske erfaringer og legger grunnlaget for videre handlinger.

Som skadekirurg i kaotiske situasjoner har jeg ofte Arkimedes i bakhodet: «Gi meg et fast punkt – og jeg kan bevege jorden». Derfor velger vi å starte med rekonstruksjon av skjelettet som gir stabilitet nok for den videre oppbygning av de ulike skadede vevstyper.

Teologiens og kristendommens vesen og oppgave er å formidle gudstro, bidra til livsmestring og gi håp. I mange sammenhenger vil dette oppfattes som en viktig motkulturell impuls. Religionskritikk er viktig, der er vi alle enige. Men u tenfra-perspektivet kan se ut til å ha fått sterkere plass på de teologiske læresteder enn innenfra-perspektivet.

Teologien må ikke svikte sitt oppdrag med tanke på å utfordre samtidens rådende sekulærliberale ideologi og den erfaring/praksis som følger i kjølvannet. Troens fanebærere (for eksempel teologer) må bringe lys, men også salt. Ikke bare i egne sår.

Tidens mantra er mangfold, også i kirken. Det fremste kvalitetskriterium på hvordan en institusjon fungerer er om de tar vare på mangfoldet, har et «trygt miljø for alle» og i mange sammenhenger også «for alt».

Det som er riktig norm for meg er ikke nødvendigvis det for deg, vår adferd relativiseres i forhold til egne erfaringer. I aktuelle bok er det normer for seksuell adferd som er temaet. Henriksen følger opp med en grundig artikkel (VL 07.01.20) om erfaringens plass i forhold til normativitet. Han oppsummerer med at «det finnes ingen kontekstløs normativitet», intet «God’s eye view». Vi må «være villige til å lære av andres erfaringer og av våre egne feil».

Etter min mening er denne påstanden riktig, men utilstrekkelig. Det finnes heller ingen erfaringer som er kontekstsløse. Det erfarte samlivsetiske frislippet som startet for vel 30 år tilbake har ikke kommet ut av den frie luft. Forutsetningen for hele prosjektet er de medisinske fremskritt som har fjernet naturens egne bremsemekanismer for uregulert seksuell adferd.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Moderne prevensjon (ex. p-piller) har fjernet frykten for uønsket graviditet og antibiotika/profylakse har eliminert frykten for kjønnssykdommer, inklusive HIV. Vi må være bevisste på at hele vårt moderne samlivsetiske frigjøringsprosjekt er forankret i disse premissene.

De fleste innser at erfaringene fra denne frigjøringen ikke har vært udelt positive hverken for enkeltindivider eller samfunn. Forskere utenfor de kristne kretser spør seg nå åpent om mennesket rett og slett er kompetent til å ha full kontroll over sitt seksualliv - for ikke å snakke om reproduksjon. Er vår endrede praksis forankret i erfaringer som bygger på en dysfunksjonell ideologi uten bærekraft?

Parallelt med de medisinske fremskritt har det foregått en dekonstruksjon av individualetikken. Dette har blitt næret av en ideologi som fremmer frigjøring fra kristne moralsystemer som kan ha blitt opplevet som undertrykkende. Det er sikkert noe riktig i dette, slik Henriksen poengterer. Men er det ikke også her en fare for fragmentering av våre normative erfaringer slik at vi til syvende og sist ender opp i relativiserende subjektivisme?

Det tradisjonelle kristne synet om at seksualiteten hører hjemme innenfor rammen av et heterofilt ekteskap fører i dag til marginalisering og utenforskap, til dels latterliggjøring. Kristne miljøer som fortsatt underviser i tråd med dette opplever uthengning og stigmatisering i media, til dels også i kirken.

Det uheldige ved dette er at tradisjonelle kristne miljøer i økende grad erfarer at deres verdisyn, inklusive normer for seksuell adferd, oppleves inkompatible (uforenlige) med samfunnets verdisyn. Dette er uheldig og kan i verste fall føre til parallellsamfunn.

Kirkens maktprivilegier er for lengst en saga blott. Det er vel like bra. Slik jeg ser det er kirken og de kristne i dag kalt til å være en kulturformende kreativ minoritet, som gjennom kristendommens radikalitet er et motsvar til den rådende sekulærliberale ideologi, inklusive de samlivsetiskeerfaringer som er et resultat av denne.

Historien har perioder med normative frislipp som har gitt oss erfaringer vi gjerne skulle vært foruten. Jeg ser potensialet for at vår sekulærliberale epoke kan føye seg inn i denne rekken.

Uten sammenligning for øvrig kan det være betimelig å minne om den tyske forfatter Thomas Mann som i 2. verdenskrigs mørkeste år skrev om de ti bud som «menneskehetens ABC». Vi trenger alle faste punkter for å beholde manøvrering og styringsfart.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Slik jeg ser det bør teologien være en veiviser tilbake til de evige kilder – med friskt vann inn i vår aktuelle kontekst.

Les også
Den norske kirke, jeg håper dette er en glipp
Les også
Kjære NRK, hvilket språk ønsker dere å bruke til å fortelle barn om seksualitet?
Les også
Skeiv sexhåndbok er en ypperlig ressurs å ha i kirkens ressursbank