Positivt med «Hauge-renessanse» som markerer Hauge som «forbilde»
Vårt anliggende var å fremme et vederheftig historisk bilde av Hauge og haugianismen.
Vårt debattinnlegg i Dagen om «Hauge-myter og Hauge-forskning» har utløst respons.
I Dagen 12. januar er det et større oppslag om Hans Nielsen Hauge og feiringen av ham. Alle må glede seg over at Hauge løftes fram på ulike måter. Han har hatt meget stor betydning for norsk kirke- og kulturhistorie.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
En «Hauge-renessanse» som markerer Hauge som «forbilde», vil være positivt.
Det innebærer i alle fall to ting: Å legge vekt på den troendes helliggjørelse gjennom syndserkjennelse, bot og en livsførsel etter Guds ti bud. For det andre å vie sitt liv totalt til å bringe mennesker til tro gjennom forkynnelse, vitnesbyrd og livsførsel. Hele Hauges liv og alt han gjorde, hadde dette formålet.
Vårt anliggende var å fremme et vederheftig historisk bilde av Hauge og haugianismen.
Et punkt i intervjuet med Kjell Magne Bondevik viser at dette er nødvendig. Han uttaler: «Han (Hauge) var i konflikt med mange prester og kirkeledelsen, men var blant dem som likevel ble i kirken og ikke brøt med den.»
Dette er med respekt å melde en uriktig framstilling. Han var i konflikt ikke bare med prester og kirkeledelse, men med den kristelige enhetsstaten. Rettsaken mot ham viser nettopp dette. I dette samfunnet forelå det ingen mulighet til å melde seg ut av «kirken».
Det fantes nemlig ingen egen kirkelig organisasjon uavhengig av staten. Staten var en konfesjonsstat og hadde sin evangelisk-lutherske religion, som biskoper og prester, skolelærere etc., også lensmenn, var pliktige til å fremme og bevare.
Det fantes ingen formell, rettslig adgang til å melde seg ut av statskirken før i 1845.
Det var en rettsplikt for kongens undersåtter å være trofaste kirkemedlemmer, slik Grunnlovens § 2 av 1814 stadfester og Hauges Testamente fra 1821 vitner om.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Skulle Hauge og haugianerne brutt med Den norske kirke og startet eget samfunn med forvaltning av nådemidlene, måtte de før 1845 ha forlatt landet. Først i 1833 begynte for alvor prosessen som skulle ende i Dissenterloven i 1845.
Den gjorde det mulig for statens borgere å melde seg ut av statsreligionens kirke og inn i et annet kristent trossamfunn, samt propagandere for dens lære. Denne friheten var imidlertid underlagt sterke begrensninger.
