STØTTESPILLER: Den høyreradika
...
STØTTESPILLER: Den høyreradikale radioverten Alex Jones ser ut til å ha vært en viktig bidragsyter, både til folkemøtet i Washington og marsjen til Capitol Hill. Ifølge amerikanske aviser hevder han å ha båret kostnadene på en halv million dollar for folkemøtet. Foto: Dario Lopez-MIlls / AP / NTB
debatt
Det er lovlig seint å reagere på Trump
Del
Trump har nå fordømt volden. Men han har lekt med ilden. Han har ikke fordømt de høyreradikale gjennom valgkampen. Han har solet seg i glansen av deres beundring.

Trump har nå fordømt volden. Men han har lekt med ilden. Han har ikke fordømt de høyreradikale gjennom valgkampen. Han har solet seg i glansen av deres beundring.

I november skrev jeg en kronikk i Dagen der jeg presenterte argumenter for at Trump er et maktmenneske.

Noen av kjennetegnene ved maktmennesket (Løvås, 1987) er utstrakt bruk av løgn, personangrep og sverting av motstanderne – inkludert av «fake mainstream media», som er rene folkefiender.

Maktmennesker er verdensmestre som vet alt bedre enn alle eksperter på alle områder – i Trumps tilfelle blant annet hvordan covid-19 skal behandles eller bekjempes.

Ærlige, men utfordrende, spørsmål regnes som fryktelige personangrep. Motstand nedkjempes med hard retorikk eller oppsigelser.

Maktmennesker kan være store retorikere. De elsker enorme tilhørerskarer og får dem i sin hule hånd. Da Trump nylig ringte og forsøkte å presse

Raffensperger til å «finne» akkurat så mange stemmer som Trump trengte for å vinne i Georgia, sa han at han umulig kunne ha tapt valget. Det viste hans store valgmøter: Han hadde samlet 20-30.000 mennesker, mens Biden bare hadde klart å tromme sammen et par hundre.

Trump tror at ingen kan gå til valgurnene uten å ha deltatt på folkemøter. Da får det ikke hjelpe om kampanjene hans blir superspredere av viruset.

Et annet kjennetegn jeg trakk fram i kronikken, er dette: Maktmennesket elsker en kamp og vil aldri gi seg .

Fordi jeg har erfaring med dette fra eget liv, har jeg i to måneder gått som på nåler og ventet meg mer av det samme: en ustoppelig kamp, en kamp som i verste fall – hvis han fikk medhold i rettsapparatet eller fikk mange nok i kongressen med seg – kunne føre til at valgresultatet ble overkjørt.

Det var en kamp som kunne få fatale følger, fordi han fridde til høyreekstremister, og fordi han matet tilhengerne med store forhåpninger om at han skulle få fire nye år og utrette store ting.

At tilhengerne hans nå er dypt skuffede, forvirrede og motløse, er det ikke vanskelig å forestille seg. Men dette kommer ikke bare av Trump. Her er det QAnon og andre konspirasjonsteorier kommer inn.

Trump er jo redningsmannen som skal avvikle den demokratisk ledede dype staten – styrt av pedofile satandyrkere. Alex Jones ser ut til å ha vært en viktig bidragsyter, både til folkemøtet på onsdag og marsjen til Capitol Hill.

På nett finner jeg blant annet at han hevder å ha båret kostnadene på en halv million dollar for folkemøtet, og at han ledet an med sin ropert under marsjen, og utbasunerte QAnon-teori om pedofile Biden, og Trump som frelseren.

Interessen for Jones fikk jeg fra dokumentaren Konspiramerika som gir et sterkt innblikk i hvordan Jones har påvirket både Trumps valgseier i 2016 og retorikken hans. Det virker også sannsynlig at Jones er hjernen bak QAnon.

En annen QAnon-aktør er Mike Flynn, som spredte ideer om den dype staten og nedriving av «Jerikos» murer på demonstrasjonen i Washington 12. desember. Han forkynte at Trump kom til å fortsette som president, på tross av «sviket i høyesterett».

Likedan talte han på opptakten til marsjen, på kvelden 5. januar. Han har dessuten forsøkt å overtale Trump til å gjøre et statskupp og omgjøre valget ved hjelp av militæret.

Trump har i utgangspunktet vært en mann som ikke kunne tape, ifølge Mary Trump. Det har aldri skjedd før at han ikke på ett eller annet vis – om enn med uærlige midler – har klart å vinne en kamp.

Og han sa selv at han ikke likte å framstå som svak, og derfor valgte å skrives ut svært raskt etter koronainnleggelsen. Han fortalte også hele verden at korona ikke skulle få styre oss.

Dersom Trump har fått denne forakten for svakhet og tap inn med morsmelka – slik Mary Trumps bok om onkelen tyder på, samtidig som han gjennom mange tiår har lært seg å tenke positivt og ikke akseptere nederlag, og han så i år og måneder hører profetier og teorier om at han er den store frelseren, og at han skal få åtte år som president, da er det nok ikke bare tilhengerne hans som er forvirrede og motløse nå. Dette skulle ikke, kunne ikke skje!

Trump har gjentatt og gjentatt løgner om valgfusk. Denne retorikken har både påvirket velgermassen og andre republikanske politikere.

Da Loeffler og Perdue tapte marginalt i senatsvalget i Georgia tirsdag 5. januar, sa Loeffler at hun kom til å vinne likevel; for dette var valgjuks. Det samme sa Giuliani på folkemøtet dagen etter. Her gjenkjenner vi Trumps retorikk.

Loeffler lovte også å opponere mot presidentvalgresultatet i Georgia i kongressen. Men hun kom ikke så langt. De holdt enda på med debatten rundt innsigelsene mot resultatet i Arizona da demonstranter stormet bygningen.

Da de på kvelden samlet seg igjen, etter skremmende opplevelser, der både deres egne liv og USAs demokrati og framtid hadde vært truet, hadde Loeffler ombestemt seg.

Etter det som var skjedd, hadde hun ikke samvittighet til å opponere. Flere sa det samme, og det ble bare innsigelser mot resultatet i Arizona og Pennsylvania, og disse ble nedstemte.

Resten gikk fort og greit. Mike Pence, som Trump seinest under folkemøtet tidligere på dagen hadde satt sin lit til at skulle overkjøre valgresultatet, gjorde sin plikt profesjonelt og ordentlig. Biden og Harris ble erklært som rettmessige vinnere.

Nå ser jeg på nettavisa Søkelys at Pence både er blitt en forræder og en pedofil. Det koster å handle ut fra sin samvittighet.

Men han ventet alt for lenge med å opponere mot Trump, i likhet med svært mange republikanere og norske kristenkonservative.

Å opponere mot et maktmenneske som attpåtil er president, er imidlertid ikke å spøke med – særlig når man står ham så nær. Jeg vet av egen erfaring at det ikke bare er selve ordene som meier en person ned, når man utfordrer maktmennesket.

Det er den enorme makten ordene bæres av. At Raffensperger, Sterling og Kemp i Georgia – alle republikanere – har stått opp mot Trump og kastet ansvaret tilbake til ham selv, er beundringsverdig. Så har de da også fått gjennomgå, og de lever fortsatt med dødstrusler mot seg og familiene sine hengende over seg.

Trump har nå fordømt volden. Men han har lekt med ilden. Han har ikke fordømt de høyreradikale gjennom valgkampen. Han har solet seg i glansen av deres beundring. De liker ham, sa han under presidentdebatten.

Og hva det enn betydde: «Proud Boys: Stand back and stand by», så tok de høyreradikale det som et signal om å gjøre seg klare til å kjempe for ham med makt.

Det er ikke overraskende at det endte med vold på Capitol Hill. Sjekker man for eksempel Info Wars, vil man se at dette opprøret var planlagt.

Og fordi jeg i et års tid har betraktet Trumps atferd og retorikk ut fra den antagelsen at vi her har å gjøre med et maktmenneske, var det noe slikt jeg fryktet for.

Jeg fryktet – i likhet med Mary Trump – at han ikke ville gi seg, at han ikke ville anerkjenne nederlaget. Det man ikke kunne forutse, var at det skulle være så enkelt å bryte seg inn i kongressbygningen.

Årsakene til at det ble satt inn så få styrker, etterforskes nå. Men at det kunne gå så langt, det lå dessverre i kortene.

donald trump,toril karstad,debatt,meninger,mike pence,joe biden,mike flynn,qanon