Vekkelse og forfølgelse i Afrika

Hvem vil vinne Afrika, islam eller kristendommen?

På tross av muslimers planer og program for islamisering, innføring av sharialovgivning, økonomisk støtte fra Saudi Arabia, terror og forfølgelse av kristne, er det stor kirkevekst i mange land, særlig sør for Sahara.

Mens organisasjonen for islam i Afrika i 1989 la planer for islamisering av hele Afrika, er det kirken som i vår tid vokser hurtigst i verdensdelen.

Selv om vi fortviler over den ekstreme forfølgelsen av kristne, blir vi oppmuntret av kirkens sterke vekst. Kanskje er det slik det må være; forfølgelse og kirkevekst skjer side om side? Det er i alle fall ikke fremmed i kirkens historie.

World Watch List 2021 fra Åpne Dører forteller at én av åtte kristne i verden opplever alvorlig og ekstrem forfølgelse på grunn av sin tro.

For Asias del er det 1 av 2,3 som personlig vet hva forfølgelse er, i Afrika omtrent hver sjette kristen. Det er en virkelighet få av Europas og Nord-Amerikas kristne kjenner.

Dermed kan det også være vanskelig for oss trygge vestlige kristne å forstå hva våre søsken opplever eller se for oss forfølgelsens mange ansikter.

Gjennom flere år har jeg hatt kontakt med forfulgte kristne i Afrika og Asia, besøkt dem, lest og skrevet om dem. En liten «reise» i Afrika kan gi et innblikk i forfølgelsen – og det som ofte skjer parallelt med den: kristen vekkelse.

Vi begynner i Nord-Afrika. I kirkens første århundrer var en stor del av folkene i det nordlige Afrika kristne. Men så, av ulike grunner, ble det kristne nærværet nesten borte, unntatt i Egypt.

For mange år siden møtte jeg en berber fra Algerie på et studiested i Jerusalem. Han holdt på med oversettelse av Det gamle testamentet fra hebraisk til sitt folks språk.

Hjemme hadde han oppdaget at kulturen i Kabylene bar mange tegn på kristent nærvær før islam fikk fullstendig kontroll. Interessen for den gamle historien førte til at han ble kristen.

Han fikk tak i en bibeloversettelse som en fransk misjonær hadde skrevet, men språket var så dårlig at den var ubrukelig.

Da det ble kjent at han var blitt kristen, måtte han flykte – til Nigeria. Der bestemte han seg for å oversette hele Bibelen til sitt folks språk.

Noen år senere møtte jeg lederen for de evangeliske kristne i Algerie. Han fortalte om den gryende vekkelsen i Kabylene. Berberne var i ferd med å oppdage de kristne røttene. Det var en veldig entusiasme blant de nye kristne, men også tiltakende overvåkning fra myndighetene.

Den kristne lederen var en entusiastisk person og så for seg hva som kunne skje. Og hans visjoner går i oppfyllelse. Tusener på tusener har de siste årene kommet til tro på Jesus.

Det er kristen vekkelse, men det gjør myndighetene urolige og islamister krigerske. Den kristne vekkelsen fører til både restriksjoner, undertrykkelse, arrestasjoner og direkte vold.

Jeg gikk langs stranden i en egyptisk turistby. Tidligere hadde stranden vært full av utenlandske turister. Men en jihadist som hatet vestlig, «kristen» påvirkning, tok på seg den «hellige» oppgaven å drepe noen av turistene.

Noen år senere var jeg på Tahrirplassen i Kairo midt under den arabiske våren. Den kristne gruppen jeg var i, fikk beskjed om å ta oss ivare for de hvitkledde salafistene og menn fra Det muslimske brorskapet.

Men på Tahrirplassen sto kristne og moderate muslimer side om side og ba om frihet og fred for alle mennesker.

I den evangeliske kirken like ved var det bønn inne og medisinsk klinikk ute. Kristne og muslimske leger arbeidet sammen for å hjelpe sårede. De muslimske legene ba om at lovsangen i kirken måtte fortsette, for det skapte en slik underlig fred.

Det var utallige kristne bønnemøter i Egypt på denne tiden. Ett samlet flere titusen over flere dager ute i ørkenen. Jeg fikk være med på et bønnemøte i en høyblokk i Kairo. Vi kunne se Tahrirplassen.

De unge som fylte leiligheten, gråt og ba, ropte til Gud og omfavnet hverandre. En av Åpne Dørers kontakter sto ved vinduet og gråt over Egypts nød. Egypter sto mot egypter i den tiden, og ingen kunne vite utfallet.

Men etter den tiden har en mengde egyptere kommet til tro på Jesus. Kristnes vitnesbyrd om kjærlighet, tilgivelse og forsoning har rørt ved mange egypteres hjerter.

Men det faktum at det er kristen vekkelse, provoserer samtidig radikale islamister. Kristen vekkelse og forfølgelse skjer side om side.

I 1989 vedtok Organisasjonen for islam i Afrika (IAO) på et møte i Nigerias hovedstad Abuja den såkalte Abujaerklæringen. Den setter som mål at Afrika skal bli verdens første islamske kontinent.

Den hevder at vestlig og kristen innflytelse er hovedproblemet bak fattigdom, underutvikling og konflikter og at islam er løsningen. Den legger opp en grundig strategi for hvordan islam skal vinne Afrika sør for Sahara slik som det skjedde nord for Sahara.

Det skal skje gjennom undervisning av barn og unge, gjennom helse og utvikling, gjennom kontroll av mediene, politi og sikkerhet og alle øvrighetsstillinger fra lokalt til sentralt plan. Tolv delstater nord i Nigeria blir i dag styrt etter islamsk sharia, noe som fører til undertrykking av kristne.

Delstatenes ledelse og politi ser ofte gjennom fingrene med forfølgelse av og vold mot kristne. Kristne menn og gutter drepes, kirker ødelegges, unge kvinner og jenter kidnappes i uhyggelig stort antall og gjøres til slaver, og mange har flyktet.

Nigeria er Afrikas mest folkerike nasjon. Halvparten, 80 millioner, er kristne. Det er i dette landet flest kristne blir drept og det skjer andre voldelige angrep mot kristne, ifølge flere års World Watch List-oversikter.

Men flere land i det midtre og østlige Afrika har en mye høyere prosent kristne, som Den sentralafrikanske republikk (90 prosent), Den demokratiske republikk Kongo (96), Uganda (93), Kenya (85), Sør-Sudan (60) og Etiopia (63) (Kilde: Pew Research).

Muslimske jihadistgrupper har tolket Abujaerklæringen på sin måte. Flere grupper har tilknytning til al-Qaida eller IS.

Ett eksempel er Boko Haram som begynte nord i Nigeria som en protestbevegelse mot all vestlig utdannelse og innflytelse, men som i dag terroriserer befolkningen nordøst i Nigeria og i tillegg i Niger, Tsjad og Kamerun.

Jeg har møtt forfulgte kristne i Nigeria. Muslimske fulaninomader hadde brent åkrene deres og angrepet landsbyene. Kvinner og jenter ble voldtatt og bortført.

Menn var blitt drept. Tilbake var traumatiserte kvinner og barn. Unge menn var frustrerte og tenkte på gjengjeldelse. Pastorer visste ikke hvordan de skulle veilede menighetene.

De trengte hjelp fra kirkelederne og Åpne Dører slik at menighetene kunne vinne over den vanskelige situasjonen og ikke bli ødelagt av bitterhet. Myndighetene var der jo ikke for dem.

Alle kirkesamfunn i Nigerias «midtbelte», som ECWA (Evangelical Church Winning All) og den katolske kirke) har henvendt seg til de sentrale myndighetene og bedt dem gripe inn, men lite blir gjort.

Midt i dette skjedde det vekkelse. Mange muslimer var frustrerte over volden i Allahs navn. På to tilfluktssteder for nye kristne med muslimsk bakgrunn fikk jeg høre vitnesbyrd jeg sjelden har hørt.

De var ganske nye som kristne, men de kunne fortelle om forskjellen på kristen og muslimsk tro på en tydeligere måte enn jeg har hørt på noe kristent vitnemøte i Norge.

Og etter noen måneder på disse tilfluktsstedene hadde de fått nok opplæring til å dra tilbake til sine egne for å fortelle om Jesus. Med livet som innsats dro de inn i fiendens land med evangeliet.

Mauritania har de mest velutdannede muslimske ledere. De snakker arabisk og har fått radikal islamsk utdannelse i Saudi-Arabia. I Mauritania begynte en innflytelsesrik islamsk leder fra fulanifolket å tale mot uretten som blir begått mot marginaliserte folk.

Det har skapt mange militante jihadistgrupper i Burkina Faso som inntil da var kjent som et tolerant land der muslimer og kristne levde fredelig sammen.

Jihadistene angriper både moderate sufimuslimer og ikke minst kristne. Nærmere en million av landets befolkning er blitt internflyktninger.

I Den sentralafrikanske republikk har det vært gjentatte opprør i flere år. Da Selekaopprørene vandret fra nordøst mot hovedstaden og områdene i sør, ødela de kirker, brente de kristnes hus, drepte, lemlestet og voldtok.

Kristne mødre kom med sine barn til en kirke i hovedstaden. Jeg kan ikke beskrive skadene barna var påført.

Mødrene gråt, med barna på fanget. Noen fortalte hva som hadde hendt, men de fleste klarte det ikke. Åpne Dørers eksperter på traumebehandling gråt med dem.

Selv om brutaliteten først og fremst rammet kristne og animister, led også moderate muslimer. I en katolsk kirke i hovedstaden hadde en ledende muslimsk imam søkt tilflukt. Sammen med den katolske biskopen arbeidet han for fred og forsoning.

Jeg ble invitert til å tale i en kirke sørvest i landet. Noen uker tidligere var kirkebygget blitt knust. Mursteinene lå spredt omkring.

Menigheten hadde ikke turt å komme sammen siden angrepet. Nå kom noen, med triste ansikter. De begynte å synge, først stille og sørgelig.

Så begynte noen barn å slå på de enkle trommene. Kvinner reiste seg og begynte å danse til rytmene. Snart jublet de. Lovsangen til Jesus drev sorgen, smerten og frykten bort.

Men etter gudstjenesten snakket jeg med flere traumatiserte kvinner. De fortalte om voldtekter, drepte ektemenn og skadde barn. Øyne og ansikter fortalte om ufattelig smerte.

Noen år tidligere hadde jeg besøkt en flyktningeleir i Sør-Sudan, ikke langt fra grensen til Uganda og Den demokratiske republikk Kongo. Der var fullt av barnefamilier som hadde flyktet etter at området deres var blitt angrepet av den fryktede geriljaen LRA.

Det er ikke mulig å definere denne terrorgruppen religiøst. Lederen selv, Joseph Kony, hevdet at det var demoner som krevde blod.

Unge gutter og jenter ble tvunget til å bli med og drepe sine egne slektninger. Jenter ble gjort til sexslaver. I leiren ble jeg presentert for en pastor. Hans sju barn var blitt bortført av LRA.

Han var desperat etter å finne dem, men andre holdt ham tilbake fordi de visste at det ville være nytteløst. Han visste hvordan barna ble behandlet, og så lenge vi samtalte, holdt han hendene mine fast i sine. Jeg glemmer ham aldri.

En ung kvinne fra Kongo arbeidet blant flyktningene. Hun fortalte meg om sine egne og familiens opplevelser. Jeg møtte hennes far i Uganda. Han fortalte rystende historier om forfølgelsen av kristne øst i Kongo.

Både LRA, en muslimsk terrorgruppe som var drevet ut av Uganda og inn i Kongo og en gruppe demonbesatte kvinner var de verste forfølgerne. Det var et mirakel at denne pastoren ikke selv var blitt drept. Hele menigheten hans var utryddet.

Jihadistgruppen al Shabaab er velkjent Somalia. De har jaktet kontinuerlig på kristne, konvertitter fra islam til kristen tro eller dem som mistenkes for å være interessert i kristen tro.

Noen ganger dreper de «de frafalne» på stedet, andre ganger samler de tilskuere på torgene – til skrekk og advarsel. Al Shabaab har base i Somalia, men har også utført skrekkelige terrorhandlinger i nabolandene Kenya og Uganda.

Noen måneder før World Watch List 2020 ble publisert, besøkte jeg byen Garissa øst i Kenya, nær grensen til Somalia. Jeg besøkte kirker som hadde vært angrepet – med mange drepte, mange flere sårede og et stort antall traumatiserte barn.

Men sterkest inntrykk gjorde det å stå ved minnesmerket som var reist over de 147 kristne studentene som ble drept i 2015. De var samlet til bønn tidlig om morgenen da angrepet startet. Så ble de meiet ned i Allahs navn.

Samme dag satt jeg sammen med pastor Joseph og samtalte med tre kvinner som hadde forlatt islam og blitt kristne. Da mennene deres skjønte at de gikk til kirken, truet de først med å ta barna fra dem.

Så truet de med å drepe konene sine. Med tårer i øynene fortalte de om den umulige situasjonen, men de hadde bestemt seg: å gi opp troen på Jesus var umulig.

Ved universitetet møtte jeg unge kristne studenter. Da en av dem fortalte om sitt kall, måtte jeg bøye hodet. Hans kall var å dra til Somalia for å forkynne evangeliet, for også de fortjente å få høre det.

Noen dager tidligere var en nyfrelst somalier drept på gaten i Garissa, så den unge kristne studenten visste utmerket godt hvilken risiko det var å forkynne Jesus.

Om mange har lidd martyrdøden for Jesus, så gjelder Jesu ord: «Når hvetekornet faller i jorden og dør, bærer det mye frukt.» For kort tid siden var det et faktum at nesten hundre prosent av somalierne var muslimer, mange svært radikale. Men nå vokser det fram kristne somaliske grupper i mange land. En av dem finner vi Uganda.

Og nettopp Uganda preges av kristen vekkelse. En kristen misjonsorganisasjon heter Injil Ministries. Den teller hundre misjonærer og evangelister. Alle har muslimsk bakgrunn, og de fleste har studert islam ved Afrikas beste islamske universitet.

Frustrasjonen over islam gjorde at de søkte sannheten i kristen tro. I stedet for å bli islams misjonærer i verdensdelen sin er de blitt brennende kristne vitner. De vinner ikke bare vanlige muslimer for Jesus.

Utallige imamer har sagt farvel til islam og begynt å følge Jesus. Lederen for organisasjonen sier: «Vi tømmer moskeene og fyller kirkene.» Den samme lederen uttrykker samtidig stor bekymring for kirkene i Europa.

I Tanzania og Mosambik er fremveksten av islamistiske terrorgrupper nytt. Men de er ikke mindre bevisste og hardtslående. Antall angrep mot kristne og lunkne muslimer øker.

I Tanzania er utfordringene størst i kystområdene og på øygruppa Zanzibar. Grupper krever innføring av sharia i den nordlige delen av Mosambik der andelen muslimer er størst, selv om landet som helhet har stor kristen majoritet.

Hvem vil vinne Afrika? Islam eller kristendommen? På tross av muslimers planer og program for islamisering, innføring av sharialovgivning, økonomisk støtte fra Saudi Arabia, terror og forfølgelse av kristne, er det stor kirkevekst i mange land sør for Sahara.

Antall kristne øker mye mer enn antall muslimer. I 2010 var 6 av ti mennesker i Sub-Sahara kristne. 3 av ti var muslimer.

Selv om Pew-Templetion Global Religious Futures regner med vekst i antall muslimer i Afrika, vokser den kristne kirke enda sterkere (www.globalreligiousfutures.org).

Ser en historisk på det, var det 9 prosent kristne i Afrika i år 1900. I 2020 var det nær 50 prosent (www.gordonconwell/edu.blog/africa). For Afrika som helhet utgjør kristne 48,8 prosent i 2020 (www.operationworld.org/africa).

Det er ikke vestlige misjonærer som er i fremste rekke i ledelse av kirke og misjon, men afrikanere selv. Mens organisasjonen for islam i Afrika i 1989 la planer for islamisering av hele Afrika, er det kirken som i vår tid vokser hurtigst i verdensdelen.

Mange regner med at Afrika sør for Sahara snart vil være den globale kirkes «episenter» (www.gordonconwell/edu.blog/africa).

Selv om vi fortviler over den ekstreme forfølgelsen av kristne, blir vi oppmuntret av kirkens sterke vekst. Kanskje er det slik det må være; samtidighet i forfølgelse og kirkevekst? Det er i alle fall ikke fremmed i kirkens historie.