« I 2010 ble Elna Barane tildelt kongens fortjenestemedalje for sitt foreningsarbeid på Tu», skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Erik Thorberg / NTB

Kort vei fra pris til skammekrok

Det nye høringsforslaget Klepp kommune har utarbeidet truer dessverre den virksomhet som Elna Barane bare for noen få år siden fikk Kongens fortjeneste medalje for å drive.

I 2010 ble Elna Barane tildelt kongens fortjenestemedalje for sitt foreningsarbeid på Tu. I 2014 fikk hun Kulturprisen i Klepp av samme grunn.

Den kristne barne og ungdomsforeningen på Tu som Elna og venninnene hennes startet for godt 40 år siden har betydd mye for mange.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det som etter hvert ble hetende «Elna-klubben» lever fortsatt i beste velgående. «The grand old lady» har ikke lenger den samme helsen men bidrar i kulissene, Elna og hennes medsøstre har overlevert stafettpinnen.

Jeg er en av de som får lov å drive dette arbeidet videre. Annenhver onsdag de siste syv årene har jeg tuslet bortover veien i sjutiden.

De første årene var vi i kjelleren på gamle Tu skule men de siste årene har den eldste gruppen fått benyttet lokalene på den nye skolen på Tu. De yngre gruppene holder fortsatt liv i de gamle gangene på Tu-gamle skule.

Tu-klubbene består av fire ulike grupper, her kommer alt fra femåringer som skal så sin første karse til sjuendeklassinger som nettopp har begynt å bruke deo. På den eldste gruppa er det fri aktivitet den første halve timen etterfulgt av en samling og noe godt å bite i før en ny bolk med fri aktivitet.

På Tu-klubbene er det høyt under taket og stor grad av valgfrihet og medbestemmelse.

Noen snakker i grupper mens andre spiller en form for kanonball tilpasset atriet inne på den nye skolen, andre igjen spiller bordtennis, bordhockey, biljard, sjakk og andre brettspill. Mobilene parkeres på gangen eller legges igjen hjemme.

«La de små barn komme til meg, hindre dem ikke for slike hører Guds rike til” sier Jesus. Det er dette vi voksne på vårt mangelfulle vis forsøker å formidle til de unge spirene disse kveldene gjennom, ord, handling og tilstedeværelse.

Etter andakten spiser vi. Menyen er temmelig enkel, det går mest i sjokoladepudding, pizzaboller, gjærbakst eller gele, alltid med rød saft. Det er kvelder med mye lyd og liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Mitt inntrykk er at Tu-klubben er et fint avbrekk fra kjegler, fløyter, vester og prestasjon. Mange får et pusterom fra krav og sammenligning mens for andre er dette den eneste sosiale møteplassen de har på fritiden.

At det på samtlige grupper som regel er stinn brakke er en slags bekreftelse på at dette er et arbeid som verdsettes. Som ledere har vi også et håp om at vi ikke står for mye i veien for Jesus og at barna får med seg noe i ryggsekken på livets vei.

Dette er vårt barnlige håp. Gjennom alle disse årene har skolen og kommunen møtt dette arbeidet med stor velvilje.

Vi låner lokalene tilnærmet gratis og får oppbevare alt det flotte utstyret vi har kjøpt med hjelp av kommunale midler på skolens lagerrom. Dette er vi svært takknemlige for!

Det nye høringsforslaget Klepp kommune har utarbeidet truer dessverre den virksomhet som Elna Barane bare for noen få år siden fikk Kongens fortjeneste medalje for å drive.

Kommunepolitikerne i Klepp slår fast at «Organisasjonen må rekna alle medlemmer/ deltakarar som likeverdige når det gjeld å kunne veljast til styre, tillitsverv og posisjonar, uavhengig av samlivsform, seksuell orientering, kjønn eller etnisitet.»

Forslaget fra kommunen, som Vårt Land nylig kåret til Norges kristneste, er et uttrykk for at vårt moderne samfunns vei opp til visdommens tinde går i rekordfart. Det som var helt opplagt for bare få år siden har blitt utålelig.

Forslaget gjør at mange kristne organisasjoner, forsamlinger og menigheter blir stående i offside. Vårt moderne diskrimineringsvesen får selv VAR til å virke puslete. Vil man være tro mot sin overbevisning og forståelse av Guds ord mister man støtten.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Kristent lederskap har aldri vært en rettighet og vil aldri bli det. Jeg har aldri fått mandat til å omskrive de rammer Herren har satt for lederskap og samliv.

Frem til nå har samfunnet gitt oss mulighet til å praktisere det vi tror. Religionsfriheten har gitt oss denne muligheten, denne er nå under massivt press.

Det ser dessverre ut til av diskrimineringskortet vil trumfe friheter vi frem til nå har tatt for gitt og regnet som selvinnlysende.

«Det spesielle med den moderne tid er ikke at den er skeptisk, men at den er trangsynt uten å vite det» (min oversettelse), sier G.K. Chesterton.

Det nye utkastet til regler for kommunal støtte til kulturtilbud i Klepp passer dessverre som hånd i hanske til Chestertons diagnose.

Det er mildt sagt underlig at menigheter, frivillige organisasjoner og trossamfunn som er godkjent for statsstøtte ikke skal kvalifiseres for støtte fra kommunen. Kommunens høringsforslag er et uttrykk for noe vil pleier å forbinde med helt andre regimer.

Lederen i hovedutvalget for barn og ungdom i Klepp presiserer at vi lever i 2021. For meg virker det som om dagens politikere tror at visdom øker i omfang så lenge tiden går.

Kanskje det er derfra uttrykket «med alder kommer visdom» stammer fra. Jeg for min del er overbevist om at også lederen i hovedutvalget har fått med seg at alderen noen ganger kommer helt alene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Som kristen tror jeg på noe som ikke defineres verken av klokken eller flertallet. For meg er det ikke kalenderen og vindretningen som legger premissene for sannheten men et fast og urokkelig utgangspunkt som gjør seg til kjenne i Bibelen.

At ordføreren i den samme kommunen som for bare seks år siden gav Elna Barane kulturprisen sammenligner den type virksomhet som beskrevet ovenfor med det han har sett på «Brennpunkt» denne høsten synes jeg er oppsiktsvekkende.

Ordføreren kaller miljøene lukket. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må bunne i uvitenhet, og nettopp her finnes et lyspunkt.

«La meg bringe sannhet der villfarelse rår» sier Frans av Assisi. Her har vi en kjærkommen mulighet, for dette vil la seg gjøre rent praktisk.

Jeg vil derfor invitere ordfører Rolfsen til Tu-klubb så snart korona-pandemien slipper taket. Kanskje kan vi med et slikt besøk skape enighet der uenighet rår i tråd med Assisis bønn.

Et adelsmerke for et samfunn er nemlig å kunne enes om at man kan være uenige. Toleranse har ingenting med den ensrettingen kommunens høringsforslag uttrykker.

Toleranse handler om å tåle at andre ikke har samme oppfatninger som en selv. Dette har vi på Jæren i lang tid vært enige om.

De kristne barne og ungdomsforeninger er som Guds rike åpne for alle – selv halvskeptiske ordførere. Om Rolfsen stikker innom vil han fort oppdage at hans assosiasjoner til «Brennpunkt» og lukkede miljøer er urimelige.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi kan love ordføreren noen vanskelige server på backhand, noen Guds ord og en solid skål med sjokoladepudding med masse vaniljesaus.

Les også
De burde vite bedre, særlig på Klepp
Les også
Rødt-profilen slakter støtte-nekt til bedehus