Den gåtefulle antisemittismen
Ikke noe folkegruppe har lidd mer og gjennom en lengre tidsperiode enn nettopp dem. Og hvorfor?
Antisemittismen er av gammel dato. I de første hundreårene etter Jerusalems fall i år 70 ble jødene et forjaget folk, et folk på flukt og vandring fra sted til sted.
I 2014 ga Marte Michelet ut boken «Den største forbrytelsen», som ble filmatisert nå i romjulen 2020.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Filmen viser blant annet hvor utbredt antisemittismen var også i Norge og hvordan bistand fra nordmenn var med på å muliggjøre deportasjonen av jøder ned til dødsleirene.
Antisemittismen er imidlertid av gammel dato. I de første hundreårene etter Jerusalems fall i år 70 ble jødene et forjaget folk, et folk på flukt og vandring fra sted til sted.
Men det toppet seg under holocaust, det grusomste av alle kjente folkemord. Hva er det med jødene som har gjort dem så forhatt?
Jeg får assosiasjoner til et dikt av Ole Paus: «Hvem er den mannen?», der jeg-personen befinner seg på et utested og oppdager noen som sitter for seg selv.
Jeg-personen hisser seg mer og mer opp over denne fremmede som skiller seg ut fra de andre besøkende, og det ender med at frustrasjonen omsettes til handling: «Jeg tror jeg går bort og slår til´n!»
Formen er enkel, innholdet satirisk, og tema kan synes overfladisk, men like fullt sier teksten noe generelt om jødehat og rasistisk motivert vold: Den som skiller seg ut fra hovedkulturen kan risikere å bli mistenkeliggjort, trakassert og forfulgt.
Og dessuten er de gode å ha som syndebukker, spesielt som avledning i vanstyrte regimer.
Men når det gjelder jødene, berører vi fremdeles bare overflaten. Ikke noe folkegruppe har lidd mer og gjennom en lengre tidsperiode enn nettopp dem. Og hvorfor?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det må sies å være et stort paradoks, ikke minst sett på bakgrunn av det de har bidratt med.
Den kjente tyske ateisten og sosiologen Jørn Habermas har uttalt følgende: «Universell egalitarisme, hvorfra idéene utløper om frihet, kollektiv solidaritet.
Aktiv kontroll over eget liv, frigjøring, samvittighetsbasert moral, menneskeretter og demokrati, er en direkte arv fra den jødiske rettferdighetstenkningen og den kristne kjærlighetsetikken, alt annet er postmoderne snakk.»
Det er vel litt av en kraftsalve! Ifølge Habernas har altså jødedommen (sammen med kristendommen) gitt oss de viktigste elementer i det vi kan kalle den europeiske kulturarven, selve det bærekraftige fundamentet: verdigrunnlaget. Tar han munnen for full?
Nei, snarere tvert imot. Han synes nemlig å se bort fra at det han kaller «den kristne nestekjærlighetsetikken selvsagt også inngår som en del av jødedommen!
I likhet med andre jøder hadde nemlig også Jesus bare én helligtekst å forholde seg til, nemlig den jødiske bibel(tanak), og hans etiske budskap var hentet fra nettopp denne helligteksten.
Men mens skriftlærde på Jesu tid var opptatt av regler og forskrifter, trakk Jesus fram selve essensen og de grunnleggende etiske prinsippene, som holdningen bak en handling samt dyder som ydmykhet, raushet og tålmodighet.
Det grunnleggende prinsippet om nestekjærlighet finner man allerede i 3.Mos. 19:18, og det blir nærmere spesifisert på ulike områder i dekalogens etiske bud.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jesu etikk bygger sånn sett helt og holdent på den jødiske bibel, og må dermed betegnes som en alternativ, jødisk tekstfortolkning.
Noe forenklet kan man si at kasuistisk handlingsetikk er blitt byttet ut med en kritisk holdningsetikk, der det skilles mellom stort og smått, mellom fundament og overbygning.
Da Jesus ble spurt om det største bud i loven, blir svaret det vi kjenner som «det dobbelte kjærlighetsbud», hentet fra to ulike steder i Moseloven, og som Jesus kobler sammen til en helhet.
I det hele tatt handler det om en mer moderne, kritisk teksttilnærming der det skilles mellom tidsbetingede forskrifter og evige prinsipper.
Fra jødedommen har vi dermed arvet både rettferdighetstenkning og kjærlighetsetikk, kulturarvens viktigste verdier.
Og allikevel har antisemittismen bredt om seg først i kristendommen og etter hvert også i islam, og det på tross av den jødiske kulturarven, som de begge har ernært rikelig seg av.
Og mye tyder vel på at hadde det ikke vært for monoteismens mor, jødedommen, hadde det verken blitt barn(kristendom) eller barnebarn(islam)!
Og allikevel hører vi om forfølgelser, mishandlinger, utryddelser og massedrap. Hvordan kan man forklare at barna går til angrep på sin velgjører?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ole Paus var inne på noe, og muligens er det noen av de samme som skjer i mobbing: Det kan skyldes Jantelov, psykologiske mekanismer kan tre i kraft også når det gjelder mobbing: som jantelov, sjalusi og behovet for syndebukk og mye annet. Likevel er det neppe tilstrekkelig til helt å avsvekke paradokset.
Men hvis man leter etter en hovedforklaring som vil dekke det meste kan man kanskje nevne uvitenhet.
Det er en uvitenhet som i så fall skyldes manglende bevisstgjøring, både om kulturarvens betydning generelt og om den spesifikk jødiske.
Og det har lite å gjøre med yrke og status: Til og med Habermas tråkker altså feil når han skiller så klart mellom jødedom og kristendom, og i Læreplanen for videregående skole er jødedommen fjernet som obligatorisk fag! (Forstå det den som kan!)
Men i tillegg må skolen i enda større grad bevisstgjøre elever og studenter på begrepet menneskeverd.
Det kan nemlig virke som at også skole og høyere utdanning tar menneskeverdet for gitt. Man unnlater ofte å nevne at det «bare» er et aksiom, altså et begrep som mangler logisk og empirisk begrunnelse.
Derfor må det tilkjempes på nytt og på nytt. Eller for å si det med Nordahl Grieg: «Da synker våpnene hjelpeløst ned. Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.»
