Dette er nyttårstalen til bisk
...
Dette er nyttårstalen til biskop Olav Øygard i Nord-Hålogaland (bildet). Foto: Dagen-arkiv
debatt
Vi trenger fortsatt å møtes som Guds folk ansikt til ansikt
Del
Om ikke noen andre i verden har håp, skal vi som kristen kirke ha det: Håpet om at det blir bedre. Håpet og troa på at budskapet om Jesus Kristus skal nå ut til alle mennesker i hele verden.

Dette er nyttårstalen til biskop Olav Øygard i Nord-Hålogaland. Den ble offentliggjort digitalt søndag 10. januar.

Kjære alle sammen! Først: Godt nyttår! Buorre! Hyvvää utta vuotta! Årstalen i år holder jeg uten å se dere! Smittesituasjonen i landet vårt tilsa at enten måtte vi avlyse dette arrangementet, eller gjøre det på denne måten. Da var det egentlig enkelt.

Tilbakeblikk

Et lite tilbakeblikk på året som har gått, vil i liten grad få fram de sakene som jeg i fjor la spesielt vekt på. For: ting skjedde, og det styrte vår hverdag, og dermed også avgjørelsene våre.

Dermed ble det slik at når vi tenkte og planla at i 2020 skal vi satse sterkt og tydelig på dåp, ble det helt annerledes enn tenkt.

Uten å ha statistikk å vise til, tror jeg at vi i 2020 har hatt et rekordhøyt antall dåpsgudstjenester – med rekordfå deltakere på hver gudstjeneste. Og selv om statistikken ikke er ferdig: det er sannsynlig at vi har lave dåpstall i 2020.

Jeg håper flere vil komme til kirke med barna til dåp utover i dette året, at vi kan ta igjen etterslepet, og være i stand til å legge til rette slik at det ikke er noen praktiske hindre.

Året fikk en dramatisk avslutning med skredet i Gjerdrum. Det var mange sterke og tragiske inntrykk. Samtidig har det vært godt å se alle som har stilt opp for å bistå med sitt. Midt i tragedien har også kirkas tilstedeværelse vært viktig.

2020 ble et digitalt år. Jeg har lenge vært opptatt av å øke bruken av digitale hjelpemidler i vår kirke. Det handler både om tidsbruk, og ikke minst om klima.

Dette har blitt tatt i bruk mer enn jeg hadde ønsket. Når pandemien en gang er over, ser jeg fram til gode opplevelser der vi er i samme rom og igjen kan se hverandre i øynene.

Samtidig håper jeg vi har lært at det er mulig å ha gode opplevelser på nett. Det har vært holdt utallige gudstjenester, trosopplæringstiltak, diakonale samlinger, samtaler og møter på nett.

Og for å si det veldig kort: jeg er søkk imponert og takknemlig over hva medarbeiderne våre rundt om i bispedømmet har fått til på dette feltet i fjor!

Vi har store muligheter for å bruke disse hjelpemidlene mer i framtida. Men jeg er mer skeptisk til å la gudstjenestelivet bli en digital greie. Vi trenger fortsatt å møtes som Guds folk ansikt til ansikt!

Unntaket kan være en pandemi, som nå, og det kan også være helsemessige forhold og store avstander som gjør at overføring av gudstjenester på nett (streaming) vil være viktig også i framtida.

Og dessuten: NRK sine radiogudstjenester og TV-gudstjenester har stor verdi for mange!

Vi får ikke lov til å glemme: 2020 har vært et svært vanskelig år for veldig mange. Korona, og tiltakene for å begrense den, har gjort livet vanskelig for veldig mange. Jeg tenker på dem som har dårlig helse fra før.

Alle beboere på sykehjem som i lange perioder ikke har kunnet møte sine nærmeste. Ensomme mennesker som har blitt enda mer ensomme. Folk som har mistet jobbene sine.

Kirkens diakoni prøver, så godt vi kan, å være til stede for mennesker som sliter, men vi når ikke så mange som vi skulle ønske. Kirkens SOS har fått en stor økning i antallet henvendelser.

Jeg har lagt merke til at aktivitetstilbudene for mennesker med utviklingshemming har vært sterkt redusert, også i kirkelig sammenheng.

Her om dagen leste jeg om en forsker ved VID vitenskapelige høyskole som har funnet ut at mennesker med utviklingshemming mangler religionsfrihet. Det legges ikke tilstrekkelig til rette for at de skal få dekket sine religiøse behov.

Vi må håpe og be om at livet snart kan vendes til en bedre framtid, og at vi i kirka gjør vårt for å gjøre livene lettere for folk.

Året startet med at det nye bispedømmerådet ble konstituert. Marta Kristine Ims ble valgt som leder. Takk, Marta for imponerende ledelse av rådet i svært krevende korona-tider.

Vi er en stor bukett mennesker i rådet som mener mye. Jeg vil takke hele rådet for spennende og gode prosesser og diskusjoner dette året.

Nå håper jeg at vi etter hvert i dette året kan møtes fysisk, prosessene våre er nok avhengige av det! Jeg vil også takke staben ved bispedømmekontoret for solid innsats og godt samarbeid gjennom et svært krevende år!

Teologistudiet på UiT - Norges Arktiske universitet

En av årets store gleder, var at UiT Norges Arktiske universitet vedtok at teologiutdannelsen videreføres – og at videreføringen skal være permanent.

Dette er svært verdifullt for vår kirke i nord, men det er også viktig for universitetet at denne viktige kulturelle utdannelsen blir videreført her.

Kvinnelig prestetjeneste

I høst fikk vi en diskusjon om kvinnelige prester. Jeg er selv en ivrig forkjemper for kvinnelig prestetjeneste, og er veldig opptatt av å legge til rette for alle prestene, uavhengig av kjønn.

I løpet av høstens debatt viste det seg at flere kvinner opplever motstand fra egne kolleger, og manglende tilrettelegging for tjenesten. Dette er uakseptabelt. Til våren skal vi markere at det er 60 år siden Ingrid Bjerkås ble vår første kvinnelige prest.

Helt siden da har det vært ulike syn i denne saken, men utviklingen går klart i retning av stadig større aksept for kvinners prestetjeneste i vår kirke. Som kirke skal vi gjøre det vi kan for å legge til rette for kvinnelige presters tjeneste.

Bispemøtets uttalelse i oktober er også tydelig på at kallet til å være prest gjelder både kvinner og menn. Kvinnelige prester er viktige rollefigurer i både kirke og samfunn.

Vi må stadig øve oss i å leve med uenighet både i denne saken, i ekteskaps-saken, og i mange andre saker der vi har ulike syn! Det kirkelige fellesskapet er heldigvis ikke bygd på at vi mener det samme, men at vi tror på den samme Jesus Kristus!

Sannhets- og forsoningskommisjonen. Samisk og kvensk kultur

Kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner er nå godt i gang med sitt arbeid.

Jeg både håper og tror at kommisjonens arbeid kan ha verdi for vår kirke og ellers i samfunnet, både med å rydde opp i det som har vært, og å gi gode råd for veien videre.

Jeg både håper og tror at kommisjonens arbeid vil virke samlende. Jeg sa litt om dette i fjor også, men ønsker å følge det litt opp nå.

Jeg vil gjerne nevne bispedømmerådets eget «Prosjekt fornorsking og forsoning». Et treårig prosjekt som skal: «samle og formidle kunnskap relevant for forsoningsprosessen og bidra med forskning.» I regi av prosjektet vil det bant annet bli tilbudt kurs for våre ansatte – første runde blir nå til høsten.

Dette er et viktig og nødvendig arbeid. Samtidig er jeg veldig opptatt av at noe av det viktigste vi som kirke gjør for å skape forsoning i forhold til fornorskingen som har vært, er å ta i bruk og synliggjøre både samisk og kvensk kultur.

Nå er det i ferd med å bli vanlig med bruk av samisk på gudstjenestene i bispedømmet vårt, og noen steder også kvensk. Dette er vel og bra, og vi skal utvikle det videre. Samtidig har vi stadig behov for at våre ansatte lærer både språk og kultur bedre.

Her sliter vi med å finne gode utdanningsmuligheter, men flere av våre ansatte går på lokale språkkurs. Kultur er mye mer enn bruk av språk i gudstjenester.

Vi har i flere år hatt et prosjekt med å samle kvenske salmer. Så fort som mulig vil bispedømmerådet gi ut det vi håper kan være begynnelsen på ei kvensk salmebok.

Like før jul fikk jeg i hendene høringsdokument til samisk spillebok – altså satser til de samiske salmebøkene. Dette er et fantastisk arbeid, der man prøver å få ned på papiret samisk tradisjonell salmesang.

La meg nevne at Samisk kirkeråd nå har flyttet inn i bispegården i Tromsø, og regjerer i den sørlige delen av bygget i 2. etasje. Jeg er veldig glad for at vi har fått dette til, og ser fram til gode og utviklende samarbeidsrelasjoner mellom bispedømmet og Samisk kirkeråd!

Det var planlagt at kvenkoret Kvääni Ääni skulle synge på dagens gudstjeneste, og Niko Valkeapää er med oss nå i dag. Niko er oppvokst i Finland, og representerer på mange måter de «tre stammers møte».

Både han og kvenkoret stiller opp i kraft av sin egen kvalitet, men viser også minst to ting: for det første at samiske og kvenske uttrykk har og skal ha en selvfølgelig plass i vår kirke.

Og for det andre: kultur, både det som sees og høres, er ikke en liten tilleggsdimensjon ved det å være kirke. All vår formidling er kulturelt arbeid.

Derfor er kulturarbeidet i kirka noe som ligger sentralt, helt i margen av kirkas liv. Dette gjelder selvsagt kirkemusikken, og alle de andre kulturelle aspektene ved det vi holder på med.

Visitasglimt

Tilbake til året som er gått. Av de 6 planlagte visitasene, var det bare 2 som ble utsatt til neste år. Visitasene er fulle av høydepunkter. Så også i år. Et par glimt: Karin Storvoll i Dyrøy. Hun har dirigert Brøstadbotn barnegospel siden 1988! Det er solid kirkemusikalsk arbeid og trosopplæringsarbeid!

Under visitasen i Berlevåg sto de store opplevelsene i kø. For eksempel møte med Elin Hansen og Anne Grethe Olaussen som har drevet barneklubben tilknyttet menigheten i 30 år. Det ble forresten en kulturell hapenning på alle vis i Berlevåg, med dans og revynummer, samt Berlevåg Mannssangforening!

Voksende utfordring: Gamle kirker. Et nasjonalt ansvar?

Mange av kirkene i vårt bispedømme er omtrent like gamle: rundt 60 år! Dette har en spesiell årsak: den tyske okkupasjonsmaktens nedbrenning av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944.

Nye kirker var en del av gjenreisningen etter krigen. Mange vil si: 60 år er da ingen alder for ei kirke.

Men: mange av de andre offentlige byggene som ble reise på 50- og 60-tallet, er skiftet ut for lenge siden. Men ei kirke skal ikke skiftes ut, dermed trenger den et vesentlig høyere vedlikeholdsnivå enn andre offentlige bygg.

Vi ser nå veldig tydelig at mange steder er det ikke tilfelle. Vi har massevis av kirker, særlig langs kysten, som er i ferd med å forfalle. Tak som er ødelagt, korrosjon i armering og vannlekkasjer.

Det er et kommunalt ansvar å vedlikeholde kirkene. Dette er samtaletema på alle visitasene, kommunene vet det. Men mange av dem sliter med økonomien.

De bruker ostehøvelen for å saldere budsjettene sine, og når helse og skole har fått dekket sine velbegrunnede behov, er det lite igjen til å vedlikeholde kirkene.

Jeg ser ingen annen mulighet enn å utfordre nasjonale kirkelige og samfunns-myndigheter til å ta et krafttak for våre gjenreisningskirker.

De har stor kulturhistorisk verdi, i tillegg til sin bruksverdi. Hva om Opplysningsvesenets fond (OVF) kunne få et oppdrag, sammen med kommunene også for disse kirkene, og ikke bare de som er langt eldre?

Dette handler også om å se kulturelle verdier i nord, og se hvilke verdier vi har, på tross av at noen var her og brente ned omtrent alt vi hadde for drøyt 76 år siden.

Det hadde vært fantastisk om jeg kunne ha med meg litt trøst og godt nytt når jeg skal på visitas til Gamvik til våren, og til Loppa om et par år. Begge disse kommunene har kirker som sårt trenger vedlikehold.

Kirkeasyl i Finnsnes kirke

Et par uker før jul var jeg på besøk hos familien Collin som sitter i kirkeasyl i Finnsnes kirke på syvende året!

De er der fortsatt. Risikoen med å reise hjem til Sri Lanka er minst like stor. Norske myndigheters vilje til omsorg for fortvilte mennesker ser ut til å være fraværende.

Mer er det dessverre ikke å si om saken. Jeg lever i forsiktig optimisme, og kjenner samtidig på noe av skammen over vår manglende raushet som samfunn – iblandet en stolthet over rausheten i Finnsnes-samfunnet overfor denne familien.

Avslutning

Vår kirkes visjon er mer himmel på jord! Dette årsskiftet kjennes det som om vi er langt unna det. Men: om ikke noen andre i verden har håp, skal vi som kristen kirke ha det: Håpet om at det blir bedre.

Håpet og troa på at budskapet om Jesus Kristus skal nå ut til alle mennesker i hele verden, og troa på at vi som kristen kirke er kalt til å være med å bringe Guds gode gaver til mennesker i dag.

La meg til slutt sitere min utmerkede tidligere kollega Per Arne Dahl som sa ved en anledning i fjor at «når pandemien er over, skal vi ikke tilbake til det som har vært det normale, men: kanskje kan det under skje at vi beveger oss fram mot noe nytt, og mot noe mer betydningsfullt både i forhold til relasjoner, kortreiste gleder og troskap i det nære.»

Takk for oppmerksomheten!

olav øygard,debatt,meninger,nyttår,korona,koronaviruset