Små bønner blir store

I bønneuken blir kristne minnet om Jesu bønn for sine disipler i Johannes 17.21: «Må de alle være ett, slik du Far er i meg, og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg». 

Det begynte, som det meste, i det små. Et lite fellesskap i en liten landsby fant gjenklang av Guds stemme i stille bønn, og ble en del av et verdensomspennende bønnefellesskap. For 114. gang går vi sammen i bønn for kristen enhet.

I 1930-årene levde en gruppe kvinner i den fransktalende delen av Sveits som ble kalt «Kvinnene fra Morges». De hadde gjenoppdaget hvor viktig det var å lytte til Guds ord i stillhet.

Samtidig gjenopplivet de praksisen med åndelige retreat for å gi næring til troslivet. De ble inspirert av Kristus - slik han ofte oppsøkte ensomme steder for å be.

Snart fikk de selskap av andre som deltok i regelmessig organisert retreat i Grandchamp, en liten landsby i nærheten av Neuchâtelsjøen.

Etter hvert søkte så mange fellesskap i stille bønn at det ble etablert et permanent sted for å ta imot og huse gjester fra hele verden som søkte seg dit for å be.

I dag består kommuniteten av femti søstre i ulik alder på tvers av kontinenter – og med stor variasjon i kirkelig bakgrunn og tradisjoner. Nettopp dette mangfoldet gjør søsterfellesskapet til et levende eksempel på et blomstrende økumenisk fellesskap.

Her lever de sammen hele året, trofaste i bønn alltid beredt til å ta imot et tilsvarende mangfold av gjester med ulik kirkebakgrunn, men med felles tilhørighet i den verdensvide kirke.

Her deler søstrene den nåden det er å leve i et kloster med besøkende og frivillige som kommer til Grandchamp for å trekke seg tilbake for en stund, for å være stille og lytte til Guds stemme slik søstrene fant den så tydelig tilstede i stillheten.

Mange forteller om opplevelsen av helbredelse og av å se ny mening i livet. De som kom hit ble dager og uker og enda flere uker – sammen i bønn som en kristen enhet.

De første søstrene opplevde smerten ved at de kristne kirkene er splittet. I møte med denne smerten ble de oppmuntret av vennskapet med den franske presten, Abbé Paul Couturier – en pioner i Bønneuken for kristen enhet.

Derfor ble bønn for kristen enhet hjertet i kommunitetens liv helt fra begynnelsen, sammen med de tre søylene bønn, felleskap og gjestfrihet.

Bønneuken for kristen enhet er verdens største økumeniske markering. Den gjennomføres samtidig i omtrent 120 land, og arrangeres samme dato hvert år - fra 18.-25. januar.

Temaet varierer fra år til år, og årets tema bygger på grunnlaget for kommunitetens kall til bønn, forsoning og enhet: «Bli i min kjærlighet og dere skal bære rik frukt».

I bønneuken blir kristne minnet om Jesu bønn for sine disipler i Johannes 17.21: «Må de alle være ett, slik du Far er i meg, og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg».

Jesu sa til disiplene sine: «Bli i min kjærlighet.» Han blir i sin Fars kjærlighet og har ikke noe annet ønske enn å dele denne kjærligheten med oss. «Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far.»

Når vi er podet inn på vintreet som er Jesus selv, blir Far vingårdsmannen som renser oss for at vi skal vokse – slik beskrives det som skjer når vi ber.

Gud er sentrum i vårt liv og vårt liv er sentrert omkring Ham. Han renser oss og gjør oss hele, og hele mennesker gir Gud ære.

Som individer, som fellesskap, som hele kirken ønsker vi å bli ett med Kristus slik at vi kan adlyde hans bud om å elske hverandre slik Han har elsket oss. Slik at frukten kan få vokse fram, og ved hans ord bærer vi frukt.