Koronaens år er over. Blir 2021 klimaets år?

På samme måte som vi har vist handlekraft i møte med koronaen, må vi vise mot og handlekraft i møte med klimaendringene.

2020 ble et annerledes år enn vi alle hadde sett for oss, og mange er glade for at vi endelig får et nytt år. Språkrådet kåret «koronaen» til 2020s nyord.

Det er vel den mest opplagte kåringen i Språkrådets historie. Mye tyder på at også 2021 blir preget av koronaen, men dette er året vi skal slå tilbake.

Hva har vi så lært som vi tar med oss videre inn i det nye året? Vi har lært at vi også her i Norge er sårbare for uforutsette kriser som kan ramme hardt hele samfunnet.

Men vi har også lært at vi kan håndtere akutte kriser. Dette har krevd – og krever fortsatt – mot og handlekraft hos våre politiske ledere og helsemyndighetene.

I Kina, hvor jeg har bodd og arbeidet, har de opplevd dette før. Erfaringen med SARS lærte landet behovet for å handle. Vi så dette da et stort sykehus ble bygd på 10 dager, og svære folkerike byer ble stengt ned.

At vi i vestlige land skulle komme i en situasjon hvor vi stengte ned hele landet og innførte begrensninger for mennesker og samfunn, har vært en ny og lærerik opplevelse.

En ting har pandemien lært oss – det nytter ikke kun å tenke på seg selv. Krisen er global.

Viljen til å samarbeide og evnen til å hjelpe andre, blir nå testet. Verdenssamfunnet har i likhet med Norge tatt drastiske grep for å få kontroll med krisen.

Samtidig er det avslørende hvordan mangel på ansvarlighet og handlekraft i noen land har ført til en helt uhåndterlig situasjon med enorm smittespredning og høye dødstall. USA er et alvorlig eksempel på dette.

Krisen har også ført til teknologisk utvikling og et imponerende kappløp for å utvikle vaksiner. Nå er mange vaksiner klare og rulles ut for å massevaksinere befolkningen.

Vi er mange som lengter tilbake til livet slik det var før koronaen. Da må vi igjen rette øynene mot den største krisen i vår tid – klimakrisen.

I motsetning til koronapandemien, er klimakrisen en saktegående krise. David Attenborough er kanskje den fremste naturfilmskaperen gjennom tidene. Han er blitt 94 år.

Nå har han laget filmen «A life on our planet» som kan ses på Netflix, og på NRK kan du se hans dokumentar «Fakta om utrydding». Her viser han de menneskeskapte miljøforandringene han har vært vitne til gjennom sine mange år med produksjon av naturprogrammer.

Dette er den største trusselen mot alt liv på jorden. Han forteller hvor mange dyrearter som er utryddet, hvor mye regnskog som hugget ned, hvor mye utslipp av plast og annen forurensning menneskene står bak.

Og han peker på de menneskeskapte klimaendringene. Samtidig som han tegner et mørkt bilde av verden, kan han fortelle at vi allerede har mange av løsningene på klimautfordringene. Det eneste vi mangler, er viljen til å handle.

Hvorfor ser vi ikke ser den samme handlekraften til natur- og klimakrisen som vi har til pandemien? Jeg tror noe av utfordringen er at dette er ensakte krise. Vi venner oss gradvis til at verden endres.

Følelsen av akutt krise er ikke like sterk. Det er verdt å spørre seg om vi reagerer vi på samme måte som historien om frosken som kokes? Det fortelles at dersom du legger frosken oppi en gryte med kokende vann, vil den straks hoppe ut.

Legger du den derimot i en gryte med kaldt vann og koker vannet sakte opp, vil frosken bli sittende rolig og til slutt bli kokt. En saktegående krise kan være farligere enn en akutt krise. Som Attenborough varsler om, må vi handle før det er for sent.

FNs generalsekretær António Guterres var tydelig da han åpnet klimatoppmøtet i desember. Verdens ledere må erklære krisetilstand i sine land for å redde klimaet.

Mange av landene hvor Dignis medlemmene driver bistandsarbeid, er de som rammes hardest av klimaendringene. I Vietnam møtte jeg fattige bønder som fortalte hvordan havet stiger og saltvann ødelegger avlingene.

Andre forteller om varmere og tørrere klima som gir dårligere forhold for jordbruk. Når en voldsommere regntid kommer etter ekstrem tørke, skaper dette flom og ødeleggelser både av hus, veier og avlinger.

Kampen om ressursene blir tøffere og livet hardere. Det er nettopp her Dignistøttede grasrotprosjekter kan gjøre en forskjell i folks liv gjennom å bidra med klimatilpasning, forebygge kriser og skape motstandsdyktige lokalsamfunn.

Å ta klimaansvar handler om forvalteransvaret. Vi mennesker er satt på til å forvalte skaperverket, ta vare på naturen, plante- og dyrelivet, verne om miljøet og livsgrunnlaget vårt.

På samme måte som vi har vist handlekraft i møte med koronaen, må vi vise mot og handlekraft i møte med klimaendringene. Godt handlekraftig nytt år!