FEIRE: La oss feire håpet, selv om det er aldri så mørkt. La oss feire at håpet kom nær. At han ble nær. At han er nær, skriver Kristian Lande.

Håp?

Julen er en feiring av at håpet kom til verden. Kom. Men ikke bare det. Ble. Håpet ble i verden.

Og håpet er i verden. Vi feirer håp. Vi trenger å minne hverandre på akkurat dette, ta vare på det i hjertet; at håpet ikke bare kom, men at det ble, og at det er midt iblant oss.

Og at en dag, en dag, skal dette håpet fullendes - oppfylles fullt og helt. Vi trenger det som enkeltmennesker. Vi trenger det som samfunn. Og vi trenger det som misjonsbevegelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I november underviste jeg et par dager på fjellbibelskolen i Hemsedal. Verdensmisjon var temaet. De første timene brukte vi på å gå gjennom status quo. Hvilke utfordringer står vi overfor? Hva gjør Gud i verden i dag? På forhånd hadde jeg brukt tid på å høre på podcaster og lese artikler om akkurat dette.

Europa hadde jeg god kontroll på, men resten av verden trengte jeg en oppdatering på, og den oppdateringen var av det særdeles positive slaget, for det er ikke lite som skjer.

Vekkelser i Asia, evangeliet sprer seg, huskirker plantes. Stadig økende misjonsmobilisering fra Sør-Amerika og Afrika. Flere og flere unådde folkeslag nås, og stadig flere får Bibelen på sitt språk. Og i den muslimske verden, ja, der har det som ble beskrevet som beinhard misjonsmark blitt til vekkelsesmark de siste to tiårene.

Det var en stor glede å ta inn både det store bildet og enkelthistorier av hva Gud gjør, og en enda større glede å formidle dem.

Men så, ved frokostbordet andre dag, sitter jeg dypt inne i en samtale om nettopp dette bildet av hvordan det står til for verdensmisjon. Inkludert i samtalen var mørket som ligger over Europa.

I det en av samtalepartnerne reiser seg og går fra bordet, sier han: «Jeg har håp for Europa, jeg». Den traff meg midt i magen. Det ble noen runder rundt huset før jeg gikk til morgensamling.

Måtte ransake meg selv. I formidlingen av den mørke, og helt reelle, situasjonen i Europa, hadde jeg mistet blikket som så over det synlige. Blikket som så og formidlet håp. Det endte i et rop til Gud, vis meg det du ser, vis meg håp for Europa.

Og her jeg sitter noen uker senere og skriver, kjenner jeg at jeg trenger å rope til Gud også for mitt eget liv. Jeg trenger å se håp. Livet er ikke grusomt, men jammen er det ikke noen smerter og utfordringer. Jesus, lær meg å se med ditt blikk, med perspektivet av evigheten, både for eget liv og for misjonsoppdraget du har gitt oss her vi lever i det som en gang var det kristne kontinentet. Jesus, løft blikket mitt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Tilbake på fjellbibelskolen i november. Svaret kom kjapt. På morgensamlingen står en ung mann og deler sitt vitnesbyrd. Vokste opp som kristen, forsvant gradvis vekk fra Gud, traff bunnen, endte på kne foran Den Allmektige, gav livet sitt til Ham, tok imot nåde på ny. Det var ikke første gang jeg hadde hørt et slikt vitnesbyrd, men å, som jeg trengte å høre det på nytt akkurat da.

Og her er hva jeg har lyst til å minne oss om i dag, på nyttårsaften, i Innspill: Misjon-spalten. Det er håp for Europa, og her er fire grunner for det:

Fremdeles er det hver dag europeere, unge som gamle, som kneler ned og gir sitt liv til kongenes konge. Vi ser og hører ikke så ofte om dem. Men la oss fortelle hverandre. La oss minne hverandre om dem. De er ingen massiv bevegelse ennå, men det skjer.

Gud har ikke glemt oss. Han sender misjonærer til oss fra alle verdens hjørner. Noen er sendt av misjonsorganisasjoner. Noen kommer på grunn av arbeid. Noen kommer som flyktninger. Alle bærer de med seg vitnesbyrdet om den oppstandne Jesus. Og det vitnesbyrdet bærer kraften til den oppstandne med seg. La oss som er innfødte europeere stå sammen med misjonærene.

Du er herved utfordret; ser du noen i din by eller bygd som er kommet hit bærende på vitnesbyrdet om Jesus? Ta kontakt, bygg vennskap, vær sendt sammen.

Det skjer vekkelser i dagens Europa. Både blant roma-folket og i flere immigrantmiljøer kommer mange mennesker til tro. La oss takke for det, og la oss be om at det sprer seg.

Gud har gjort det før. Det er ikke første gang Europa har forlatt Gud, det har sett ganske så mørkt ut noen ganger før også. Det så flere ganger mørkt ut for israelsfolket i Det gamle testamente. Det så mørkt ut for Kina etter at Mao tok over styringen i 1949. Det så mørkt ut i den muslimske verden før år 2000. Men Gud er en levende Gud. Vekkelsens Gud. Han har handlet gjennom historien. Han vil handle igjen.

La oss feire håpet. Håpet for et Europa i åndelig mørke. Også håpet for deg og meg, der vi vandrer gjennom våre liv, noen ganger i møte med smerter og utfordringer som oppleves som, og ofte er, store fjell.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

La oss feire håpet, selv om det er aldri så mørkt. La oss feire at håpet kom nær. At han ble nær. At han er nær. Og at han en dag skal komme tilbake og fullende - oppfylle håpet fullt og helt. God jul.

Les også
Gammalt bedehus blir ung katedralUngdom i Oppdrag i Ålesund
Les også
Kristne i Irak er svikta
Les også
Kirkeåret 2020