Mat forebygger krig

I min barndom i de harde 30-åra lærte jeg hva dugnad er – at flere sammen hjalp de som var i nød. Spesielt i disse koronatider ser vi at samarbeid nasjonalt og internasjonalt er til felles beste.

Rike nasjoner som Norge kan i tillegg til å hjelpe egne trengende, fortsatt vise dugnadsånd overfor nødlidende i utviklingsland. Vi skal ikke være oss selv nok, for vi er på samme jord.

Solidaritet betyr også hjelp til de i verden som opplever natur- og sultkatastrofer. Hjelp til selvhjelp er oftest best. Noen opplever krig hvor sult blir brukt som politisk våpen, andre blir utsatt for herjinger fra geriljabander. Både i tidligere og i seinere tider har også nordmenn opplevd krig, nødsår og vært flyktninger.

Ifølge Leger uten grenser har det bare i Kongo de to siste åra dødd rundt 7000 og flest barn på grunn av meslinger. En vaksine koster 3,60 kroner, og leger i nevnte organisasjon ber om økonomisk støtte til slik vaksinering. Uten mat, medisin er det forståelig at noen flykter dit hjelp finnes. Hva ville vi gjort?

Noen sier: «Som vi reder, så ligger vi.» Enkelttilfeller av vanstyre i utviklingsland og noen få «lykkejegere» mellom flyktninger kan ikke brukes til å generalisere.

I alt glemmer vi ikke at utviklingsland har vært kolonier under europeere.

Fra Verdens Matvareprogram, som nylig har fått fredsprisen, er det opplyst at organisasjonen hjelper rundt 100 millioner med mat hvert år, og dersom det ikke gjøres noe, vil sultkatastrofen overskygge koronapandemien.

KrF har i regjering, blant annet vært pådriver for at Norge skal ta mot 3.000 av FNs kvoteflyktninger og at en prosent av brutto nasjonalinntekt fortsatt skal brukes til bistand. Et slikt parti kan bli uten representasjon i Stortinget enda nødhjelp over tid forebygger krig og sparer for mye mer enn det bistand koster.

«To lys skal s kinne for kjærlighet og tro, for den som viser omsorg og alltid bygger bro. Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem! Tenn lys for dem som gråter, og de som trøster dem!» (Eyvind Skeie)