Er abort en menneskerettighet?

I samfunn med fri abort virker kampen for rettighetsfesting av abort ganske hul.

Hvor startet mitt engasjement for menneskeverd i livets første fase?

Jo, i en erkjennelse av at mange i min egen generasjon ikke fikk vokse opp fordi de var fratatt retten til liv i de første ukene av livet. Det var et spørsmål om menneskerettigheter.

I 1998 startet jeg og noen venner det som fikk navnet «Ungdom mot abort nå» (UMAN). Vi var ikke spesielt radikale eller annerledes enn andre ungdom på vår egen alder.

Vi kom fra ulike kirkemiljøer fra frikirker via bedehus til KFUK-KFUM-miljøer i Den norske kirke. Felles for oss alle var en alvorlig erkjennelse av at vi var den første generasjonen som vokste opp uten rettsvern de første ukene av vårt liv. Loven om fri abort ble innført i 1979; vi ble født året etter.

På t-skjortene våre sto det: «Vi ble fratatt retten til å leve. Vi vil gi den tilbake.» Et enkelt, men kraftig budskap fra en generasjon som selv var rammet.

I beste sendetid på NRK kunne vi identifisere oss med de rettsløse fordi vi selv hadde vært blant dem. Det var argumenter som ingen hadde hørt tidligere. Hittil hadde argumentasjonen vært ført på vegne av oss.

For oss – som for de som sto i bresjen for Folkeaksjonen for livsrett og Menneskeverd før oss – var spørsmålet knyttet til menneskets grunnleggende rettigheter.

I en brosjyre fra Norsk Pro Vita var menneskerettighetenes paragraf 3 sitert: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.»

Begrunnelsen er selvinnlysende: Uten rett til liv er det ikke grunnlag for andre rettigheter heller. Uten livet selv trenger man ikke ytringsfrihet, forsamlingsfrihet eller rett til ikke å bli diskriminert. Det er helt grunnleggende.

Enkelte har gjort et poeng av at Menneskerettighetserklæringen i sin første artikkel viser til at alle er «født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter».

Formuleringen var omstridt allerede før erklæringen ble vedtatt, men ikke primært på grunn av tidspunktet – altså ved fødsel.

Den opprinnelige formuleringen lød «skapt frie», men det var ikke mulig å skape konsensus om en religiøs formulering. Løsningen ble altså ordet «født» som alle kunne samle seg om.

Definisjonen på en jøde er en som er født av en jødisk mor. Men dette betyr selvsagt ikke at fødselsøyeblikket er det identitetsskapende.

Det er relasjonen som er poenget, og det er det også i menneskerettighetserklæringen. Det som binder oss sammen som mennesker, er at vi er en del av samme art.

Det er en vesensbestemmelse. Hvis man skulle bruke fødselsøyeblikket som det eneste avgjørende, så ville det logiske vært fri abort til og med fødsel, men det er det knapt noen som argumenterer for det.

En del grupper har i mange år kjempet for å gjøre abort til en menneskerettighet. Bakgrunnen er dels arbeidet mot illegale aborter og dels standpunktet om at spørsmålet må avgjøres av mor alene.

Det er ikke vanskelig å forstå fortvilelsen til bistandsarbeidere og andre som på nært hold ser resultatene av ulovlige aborter. I mange land er kvinnesynet svært dårlig, og mange blir uønsket gravide på bakgrunn av dype samfunnsstrukturer som fører til bruk av tvang.

Men er virkelig veien å gå å la en rettighet gå foran den andre? Det er mulig på samme tid å arbeide for den grunnleggende retten til liv og samtidig jobbe for å bedre kvinnehelse, tilgang til helsetjenester og et bedre kvinnesyn i enkelte samfunn.

I samfunn med fri abort virker kampen for rettighetsfesting av abort ganske hul. Da dreier det seg ikke om at den gravides liv eller helse er i fare, men å ytterligere svekke fosterets allerede svake rettsvern.

Hvis det skal gi noen mening å snakke om menneskerettigheter knyttet til selve abortsituasjonen, så burde det være å slå fast gjennom internasjonale konvensjoner at retten til liv også gjelder før fødsel.

Det ville være en naturlig forlengelse og konkretisering av erklæringens ide om vårt iboende menneskeverd.