Det jordiske og det himmelske
Jeg har tillit til en bibel som har truffet blink på det jordiske, som vi selv kan vite noe om, like mye som det himmelske, som vi strengt tatt ikke vet noe om utenom Bibelens vitnesbyrd.
I mitt første bidrag til denne spalten løftet jeg frem viktigheten av fundamentet i Guds Ord, 1. mosebok.
Jeg er ikke klar for å slippe tak i denne tematikken helt ennå. Så i forlengelsen av dette, skal jeg dvele ved en uttalelse fra Mesteren selv som har jobbet mye i meg.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Konteksten her er et møte mellom Jesus og en av jødenes rådsherrer, Nikodemus. Jesus er sitert slik i Joh 3,12: «Om dere ikke tror når Jeg har talt til dere om det jordiske, hvordan skal dere da tro hvis Jeg taler til dere om det himmelske?»
Som kristne har vi et håp der fremme. Himmelen, en evighet med vår Skaper, og det som hører med. Vi fokuserer mye på det himmelske i våre samlinger, med rette. Men det er noe paradoksalt, spør du meg, om vi «går god» for det himmelske, men ikke det jordiske.
Hvorfor er det slik at det Bibelen taler om det himmelske, har en tendens til å bli viet større tillitt enn det Bibelen taler om det jordiske?
Hvis vi skal satse livet og evigheten på et budskap i en bok som ikke treffer blink på det jordiske, hvorfor skal den da treffe blink på det som venter bak død og grav?
«Dersom dere trodde Moses, ville dere ha trodd meg. Han skrev jo om meg. Men hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?» (Joh 5,46-47)
Bibelen taler om en rekke jordiske hendelser. Den vitner om en global vannflom i Noahs dager. Den vitner om en manns ætt som skulle være Guds utvalgte folk på denne jord, som i de siste dager skal vende tilbake til landet som Gud har gitt dem.
Vi skal snart markere at «Han kom til sine egne, men hans egne tok ikke mot Ham. Men alle som tok imot Ham, dem ga Han rett til å bli Guds barn».
Dette er to eksempler som blir debattert i kirkelandskapet. Jordiske hendelser som Jesus selv bekrefter. Det er en grunn til at verset om «hans egne» står først. Han kom til Israel, og hedningene er blitt medarvinger. For å si det veldig kort.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det nye testamentet er i stor grad oppfyllelse av profetiene om Messias som skulle komme, følgene av det og håpet vi har for fremtiden. Legger vi ikke Det gamle testamentet til grunn, faller alt fra hverandre.
Jeg har tillit til en bibel som har truffet blink på det jordiske, som vi selv kan vite noe om, like mye som det himmelske, som vi strengt tatt ikke vet noe om utenom Bibelens vitnesbyrd.
Og jeg har tillit til Det gamle testamentet, like mye som Det nye testamentet. Hvordan kan vi egentlig bare ha tillit til halvparten?
