Marx’ intolerante herskerklasse styrer oss nå

Nymarxistene kjempet fram en Intoleranse som maktmiddel, og en rå mangel på respekt for Europas historiske verdier.

I klassekampen som Karl Marx er så berømt for, gikk han til angrep på den føydale landeierstrukturen. Likevel introduserte Marx – som fremstilte seg selv som forkjemper for proletariatet eller arbeiderklassen – paradoksalt nok et lignende system, men der staten nå skulle ta over føydalherrenes rolle, og nok en gang frata arbeideren eierskapet over egen inntekt.

Den store ironien med marxismen ligger nettopp her, og beskrives i detalj i min nye bok Tyranni. Hvordan venstresiden ble den nye herskerklassen.

I marxismens nye føydalsystem skulle omtrent alt eies av staten. Det private adelskapet skulle erstattes av en ny, marxistisk herskerklasse – den nye adelen. Samtidig som man forkynte med nærmest religiøs glød sitt nye, ateistiske utopia til ungdommen, skulle den marxistiske klassen overta makten og bli de nye «statsherrer».

Det skulle gjøres med terror og brutal makt, slik vi ser det uttalt fra en rekke av marxismens ledere. Sosial utvikling skjer bare gjennom systematisk avvikling av det gamle systemet, hevdet de.

«Det finnes bare én måte å forkorte og lette det gamle samfunnets krampetrekninger og det nye samfunnets blodige fødselssmerter – revolusjonær terror», sier Marx. Det er ganske sjokkerende: Å ødelegge det bestående Europa med terror, beskrives følgelig som veien til en ny orden.

Marx idealiserte det nye, marxistiske borgerskapet. Denne klassen skulle ta kontroll både over de økonomiske strukturene, den politiske makten og nasjonalstaten.

Nettopp dette kulminerte ved implementeringen av den nyradikale ateistiske venstresidens sosiale revolusjon på 1960-tallet som kjennetegnes av en særdeles lav toleranse for mangfold, gudstro og forskjellighet.

Siden har mange hevdet at Marx kjempet for arbeiderklassen. Men når vi leser hva både han og hans etterfølgere har skrevet, kan man ikke unngå å se at målet nok heller var å styrte samtidens økonomiske elite og erstatte den med sin egen elite: marxistene. De ville styre staten og kontrollere kapitalen.

Herbert Marcuse, som regnes som 1960-tallets studentopprørs far, beskrev seg selv som en nymarxist. Bevegelsen hadde sine røtter i Tyskland etter andre verdenskrig, der de som før krigen betegnet seg som marxister, nå oppfant et nytt ord: «Nymarxisme».

På 1960-tallet oppnådde disse sitt store gjennombrudd i samfunnet. I sin bok A critique of pure tolerance forklarer Marcuse oppskriften på hvordan det kulturradikale opprøret skulle lykkes: Majoritetens syn skulle undertrykkes med hard hånd for å presse frem en dekonstruksjon av vestlige tradisjoner.

Marcuses sjokkerende ord avslører de autoritære trekk i den såkalt progressive venstresidens streben etter at alle skal tenke likt og mene det samme. Herav har vi uttrykket «det politisk korrekte» slik det defineres i dag, som summen av 1960-tallets nymarxistiske tenkning.

Målet var å drastisk endre Europa. Andre oppfatninger ble kategorisk avvist som gammeldagse, intolerante, konspiratoriske og så videre.

Marcuse foreskriver ren undertrykkelse av store deler av befolkningens oppfatninger og meninger som metode for å bringe den konservative, europeiske opposisjonen til taushet og oppnå det ønskede: Å revolusjonere Vesten i tråd med etterkrigstidens nymarxistisk sosialistideologi.

Den moderne konservatismens kjernepunkter går i en helt annen retning: Her vektlegges en desentralisering av statlig makt for å motvirke maktmisbruk hos en liten elite, med vekt på stor individuell frihet, frie medier som kan bedrive maktkritikk, ytringsfrihet, religionsfrihet og respekten for det naturlige mangfoldet i samfunnet. Statens makt skal minimeres.

For konservative er det ikke et poeng at alle skal tenke likt, men at individet skal eie sin egen arbeidskraft – et sentralt kapitalistisk prinsipp, uten å knuges ned av statlig overformynderi. Videreføringen av de historiske verdier som fungerte godt i formingen av Europa står sentralt.

Nymarxistene implementerte det motsatte: Intoleranse som maktmiddel og en rå mangel på respekt for Europas historiske verdier.

Det kan argumenteres for at den radikale rebelldoktrinen ble fremmet av generasjonen med bortskjemte, rike vestlige ungdommer som levde langt unna den tredje verdens depriverte fattige klasser. Man snakket om internasjonal solidaritet – sosialismens og marxismens opprinnelige slagord.

Men i vår tid har sosialister ofte praktiserte det stikk motsatte av solidaritet med de lavere klasser, i den stadig større utbyttingen av disse, også i fattigere land.

Fra 1980-tallet har vi også sett økende utbytting av den vestlige arbeiderklassen ettersom billig arbeidskraft fra Østen har overtatt produksjonen, også dette har skjedd uten nevneverdig protest fra den nymarxistiske herskerklassen som har stålkontroll over mediene.

Der medielederne gis retten til å fungere som mobbeledere, skapes et fryktsamfunn av dimensjoner. Folk våger knapt å uttale seg, av frykt for å havne i medienes rettergang der rettssalens fokus på at begge parter får uttale seg, er nærmest ikke-eksisterende. Anklager blir fremmet som om det var fakta, og den det gjelder får nesten ikke talerett til å forsvare seg.

Å spille på frykt for å tvinge en befolkning inn i det ønskede mønster var også kommunisten Joseph Stalin svært opptatt av som maktpolitisk middel.

Mennesker er sosiale vesener. Tanken på å bli isolert, utfryst fra fellesskapet, mislikt eller nektet adgang til «de populære» ser ut til å skremme oss mennesker til taushet. En slik svakhet er lett å utnytte.

Skaper man bevegelser der felles konsensus og krav om likhet står sentralt, kan man lett få uerfaren ungdom til å marsjere i gatene med revolusjonære slagord, mens de sakte, men sikkert mister den friheten de hevder at de kjemper for.

Hanne Nabintu Herland, forfatter av «Tyranni. Hvordan venstresiden ble den nye, intolerante herskerklassen»