Hvor bibeltro er en egentlig?

Debatten om skapelse avslører fundamentet en egentlig har for sin virkelighetsforståelse.

De aller fleste ser på virkeligheten og skjønner at det står en skaper bak.

Dette er imidlertid ikke nok til å få samfunn med skaperen. Bibelen forteller at begynnelsen til visdom og kunnskap er Gudsfrykt. Visdommen handler ikke om at en i naturen kan se at det finnes en skaper. Det forventes av alle.

De som ikke gjør det, uavhengig av menneskelig intelligens, blir kalt dårer. Gudsfrykt handler ikke om hva vi skjønner fra skaperverket, men at vi tror på Ordet. Dette gir visdom og kunnskap som holder i tiden og evigheten.

Gud har designet virkeligheten slik at dersom en skal forstå den korrekt er man avhengig av åpenbaring som kommer fra utenfor det skapte og tro det. Hvorfor forstår mennesker som kaller seg «bibeltro» virkeligheten så forskjellig?

Det er alltid viktig å forstå hvilken virkelighetsforståelse det er som preger mennesker, og spesielt i en tid der kristen tro ikke oppleves relevant. Moderne vestlig forståelse er godt oppsummert i Bibelen.

«Fedrene våre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av.» 2.Pet. 3.4 En slik forståelse glemmer med vilje, ikke nødvendigvis å regne med skapelse og flom, men å regne med skapelsen og flommen slik Bibelen åpenbarer det.

Guds ord konkretiserer derfor hendelsene ved å referere til 1.Mos. En skapelse ut av vann og gjennom vann og en dom med vann som dekker verden. Disse hendelsene er det som gjør at alt ikke er som det har vært fra skapelsen.

Likevel er mennesker som kaller seg kristne og som ikke kaller seg kristne enige om at jorden er lik nå som den var fra skapelsen av. Argumenter tuftet på denne antakelsen brukes ofte i Dagens spalter. Noen eksempler for å illustrere dette er nødvendig.

1. Dersom ingen dyr døde, så ville det etter hvert bli fullt på jorda. Ja, det synes rasjonelt ut fra virkeligheten i dag. Derfor må dyr ha dødd før syndefallet, ellers ville jorda bli stappfull av dyr, hevder flere bibeltro.

«Den biologiske død var et ledd i Skaperens ordning av naturlivet helt fra begynnelsen av.» (I. P. Seierstad) En dristig påstand. Hva er kilden for å påstå dette om skaperens vilje?

Fundamentet for en slik logikk er at nåtiden blir avgjørende for hans antakelser om skapelsen. Argumentet til Seierstad er logisk sett til forveksling likt argumentet fra 2.Pet. 3. Dyrenes forfedre dør, og slik har det vært fra skapelsen av.

Finnes det bibelvers som støtter Seierstad, eller kommer dette fra hans rasjonalistiske virkelighetsforståelse? En forståelse som ikke tar tilstrekkelig hensyn til Ordets åpenbaring?

Mennesker fikk i likhet med dyrene befaling om å være fruktbare, fylle jorden og bli mange. Virkelighetsbildet og logikken Seierstad og andre bruker burde da tilsi at mennesker kunne dø før syndefallet for også de ville jo på sikt overbefolke jorden.

Menneskers antakelser om opphav og utvikling hevder at død alltid har eksistert, også for mennesker. På akkurat dette punktet vil likevel flere bibeltro ta avstand fra den vitenskap de ellers bygger sin fysiske virkelighetsforståelse på.

2. Bakterier lever i en livsviktig symbiose med mennesker og dyr. Forgjengelighet i form av genetisk entropi gjør at noen bakterier nå forårsaker sykdom. Slik har det alltid vært, derfor var det sykdom fra skapningens begynnelse hevder bibeltro.

3. Radioaktivitet er en forgjengelig prosess vi observerer i dag. En prosess som gir energi vi trenger i en forgjengelig verden, men som også kan skade og drepe mennesker om de kommer i kontakt med noen av disse stoffene.

Observasjoner av radioaktive stoffer brukes for å regne ut jordens alder. Denne forgjengelige prosessen har vært slik fra begynnelsen, derfor er jorden milliarder av år, hevder bibeltro.

Eksemplene er svært mange, men felles for dem alle er at man tvinger den forgjengelighet man observerer i dag inn som en del av Guds opprinnelige skaperordning. Aksel Valen-Sendstad skriver om alt det skapte som ble underlagt forgjengelighet (Rom 8:19–21), at konsekvensene «ligger utenfor det mennesket kan vite».

Han har åpenbart rett i dette. En kan ikke vite med sikkerhet hvordan verden, naturlovene og prosessene var før syndefallet.

Når alt det skapte ble underlagt forgjengelighet ved forbannelsen etter syndefallet er det likevel merkelig at kristne mennesker argumenterer for en virkelighetsforståelse der tilsynelatende ingenting forandret seg.

Bibelen forteller om umiddelbare forandringer og vitner om starten på en nedbrytende prosess som gir stadig større konsekvenser.

Det er et stort paradoks at det nettopp er de som tvinger denne forgjengeligheten på skaperverket fra begynnelsen, før syndefallet, som hevder at man må være forsiktig med å tillegge skapelsen egne menneskelige forestillinger og ønsker.

Ikke bare tillegger de sine menneskelige forestillinger på skaperverket, men de tillegges også Skaperen. Deres grunnleggende virkelighetsforståelse knytter verdens forgjengelighet og lidelse opp mot Guds personlighet.

Slik må det bli siden Bibelen forteller at det en kan vite om Gud, hans veldige kraft, hans usynlige vesen, og altså hans guddommelighet, vises fra skapelsen. Guds karakter kan ses og erkjennes gjennom hans gjerninger som skaper. Rom. 1

Betyr Guds «særdeles godt» bare at det var i samsvar med Guds plan og hensikt og at «godt» derfor er et relativt begrep i bibelsk sammenheng? Det er definitivt moderne å tenke slik.

Det er likevel lite som minner om relativisme i Jesu svar til medlemmet av Rådet. «Ingen er god uten én – det er Gud!» Lukas 18.18

Kanskje er det mer naturlig å se på et slikt argument fra noen bibeltro som nok en måte å rasjonalisere bort de åpenbare problemer forgjengelighet før syndefallet gir?

Hvor bibeltro er en egentlig når menneskelige virkelighetsforestillinger tres ned over og overstyrer Bibelens åpenbaring på en slik måte? Forestillinger som beviselig gir skadelige konsekvenser for Bibelens vitnesbyrd om frelse.