Bibelens verdensbilde

Dagens lesere trenger på ingen måte å hente tankegods fra amerikanske teologer, hvor flere av dem er preget av kalvinistisk tenkning og forståelse.

Dagen har i høst stadig hatt leserinnlegg om tema rundt ung jord, kreasjonisme og evolusjon. Nå har dette vært et tema som er blitt grundig debattert i perioder tidligere også, jeg har sjøl opplevd de siste 50 år tre slike bølgetopper hvor dette var sterkt i fokus.

Enkelte av debattinnleggene bærer bud om en voldsom skråsikkerhet, og praktiserer en retorikk som blir anvendt slik at de nærmest slår flere av sine meddebattanter i hjel, i hvert fall om vi skal holde oss til Bibelens beskrivelse av det å slå i hjel.

Av en helt annen karakter er innlegget til Jon Kvalbein 21/11.20. Han nærmer seg temaet og omtaler problemene som tankemessig lett oppstår rundt dette, med en ordbruk som er den troende verdig. Takk for et sindig innlegg.

Om det ikke var rett det som ble skrevet om Jehovas Vitner og deres forståelse av begynnelsen, så var det fint at eksemplet ble nevnt. Deres forståelse av endetidscenariet er vel et svært godt eksempel på usunn og skadelig skriftforståelse.

Og her er vi ved et svært viktig poeng i dagens debatt. Flere forsøker å presse et fast tidsskjema og en bestemt forståelse inn i det profetiske budskap som Moses har gitt oss om urhistorie og begynnelsen.

Men tenk hvor varsomme store deler av kristenheten og i særdeles lutherdommen har vært med å gjøre egne tolkninger og forståelser til offentlig norm og kriterium for rett-troenhet når det gjelder endetidsbeskrivelsen i Bibelen.

Ta for eksempel tusenårsriket eller tiden mellom døden og den endelige dom. Enhver bibelleser har sine tanker om emnet, og leser også andres meninger om dette med stor interesse. Men innser fort at den menneskelige kunnskap og tankeevne rundt dette, på ingen måte strekker til.

Noen prøver allikevel, både kirkesamfunn og enkeltpersoner, å sette opp et fast tidsskjema, begripelig for mennesketanken, om når det og det skal skje. Og i høstens debatt forsøker man seg på det samme, bare at nå er det Bibelens vidunderlige og tidløse beskrivelse av begynnelsen av denne tidshusholdning man boltrer seg i.

Man vil nærme seg Gud ved å forstå han på kunnskapens vei. På andre områder i kristenlivet søker noen en tilnærming og aksept fra Gud på viljens vei, og mange søker også i vår tid en gudstilnærming på følelsenes vei. (Musikk, lystenning osv.).

Men den sanne og ekte gudsopplevelse består i en samfunnssak, Jesus og synderen har fått samfunn i et historisk og guddommelig plassbytte, synd og nåde har endra posisjon, fra synderen til Jesus (synden), og fra Jesus til synderen (nåden).

Det å bli frelst og eie livssamfunn med Gud, er ikke først og fremst en viljessak, eller en følelsessak, eller en kunnskapssak.

Nei, det er en samfunnssak. Å forstå Guds handlemåte i historien, det pirrer den menneskelige natur, og kunnskap om skaperverket er nyttig, men frelser ingen. Det gjør bare troen på Jesus Kristus som døde for mine synder.

Så er Den hellige skrift skrevet slik at analfabeten og atomfysikeren begge skal kunne fornemme den allmektige Guds finger i skaperverket, han som skaper i kraft av sitt ord. Underfulle Gud.

Jon Kvalbein nevner i sitt innlegg sentrale personer som i norsk kristenliv har ment noe og skrevet noe om dette. En av dem er Carl Fr. Wisløff. Jeg vil svært gjerne oppfordre deg som er berørt av og interessert i temaet å lese hans bok «Jeg vet på hvem jeg tror».

Les i hvert fall kapittel 4. Bibelens autoritet. Her finner du en tilnærming til det hellige skriftmateriale som hjelper menneskesinnet til å sortere vekk nysgjerrighet og sensasjonstenkning.

Dette avsnitt har vært til stor hjelp mange ganger i livet. Dagens lesere trenger på ingen måte å hente tankegods fra amerikanske teologer, hvor flere av dem er preget av kalvinistisk tenkning og forståelse (f.eks. forutbestemmelsen og sakramentlæren).

Undertegnede vil ikke delta i noen debatt i Dagen angående dette tema. Til det er dagene for korte, temaet for altoppslukende og sensasjonspreget, og slike temaer har en veldig tendens til å skygge over det som er livets store alvor, evig frelse eller evig fortapelse.

Det er ikke det i Bibelen som er vanskelig for tanken å akseptere, som uroer meg. Det som uroer er derimot Skriftens entydige budskap om at det er Bibelen alene, troen alene og nåden alene, som er frelsesgrunnlaget.