Kirkevalg og strategi for kirken

Muligheten for å stille alternative lister er en ordning vi har hatt lenge. 

I anledning den tilstundende høringsfrist om valgordning i kirken, harDagen (20.11.) intervjuet tre personer. De er alle skeptiske til partier.

Det som ikke kommer fram, er at muligheten for å stille alternative lister er en ordning vi har hatt lenge.

Hvis man vil endre dette, må man enten fjerne den bestemmelsen som åpner for slike lister, eller, slik Kirkerådets administrasjon prøvde i 2012, stille så høye krav til antall underskrifter at alternative lister nærmest blir en umulighet.

Hvis man hevder at vi ikke har partier i kirken, kjenner man ikke sin kirkehistorie. Vi har lenge hatt store partier i form av lekmannsorganisasjoner, som med tydelighet kan markere sitt syn.

Med basis i organisasjonene etablerte man en institusjon for utdanning av prester, Menighetsfakultetet. Organisasjonslederne samlet seg en gang i året på Geilo, med lite slalåm og desto mer rett lære, som et slags alternativt bispemøte. Dette var kanskje bare tilløp til partidannelser.

Men for nøyaktig 100 år siden tok man skrittet fullt ut, ved å vedta at man ikke skulle ha noe å gjøre med dem man var uenige med: Den såkalte Calmeyergatelinjen besto i at ingen skulle «… betros lederansvar og forkynneroppgaver om han ikke sto klart på Skriftens og bekjennelsens grunn» (Wisløff, No krk.hist s 238).

De aller fleste organisasjoner og mange prester sluttet seg til denne linjen; dette innebar at kirken besto av ett Stort Parti, med front mot smågrupper i utkanten; ingen samlende lister der i gården. Nå er frontene mindre klare, men de finnes.

Av plasshensyn må jeg begrense meg til å kommentere synspunktene fra en av de intervjuede, Magne Lerø. Han hevder at en modell med partier innebærer «… å hente frem motsetninger og lage lister av denne motsetningen. Det er en dårlig strategi for å holde sammen».

Utsagnet gjenspeiler en så vindskjev forståelse av utgangspunktet at man tviler på at han har fått sitatsjekk. Utgangspunktet for partidannelse allment og i kirken er ikke at noen leter etter motsetninger, og så etablerer partiene.

Utgangspunktet er at ulike grupper har ulike interesser. Partiene blir etablert for å fremme disse interessene. Man etablerer ikke partier derom samhold er viktigst.

Hans tro er upresis når han «… tror utviklingen [med partier] kom i forbindelse med avviklingen av statskirkeordningen». Det som kom da statskirken ble avviklet, var, som han også sier, en valgordning som skulle sikre «større oppslutning om kirkevalg».

Men det var neppe noe mål i seg selv å «få frem stridssakene og listene» fordi «temperaturen måtte opp», slik Lerø hevder.

Den eksisterende åpningen for å danne partier ble først benyttet etter at man på et kirkemøte ikke fikk flertall for noe forslag (av tre) i spørsmålet om vigsel av likekjønnede. Da ble Åpen folkekirke etablert.

Bønnelista har et helt annet utgangspunkt. Listas sekretær «… opplevde at han ved forrige valg endte opp med å stemme på folk han ikke var enig med på grunn av sammensetningen på nominasjonskomiteens liste» (Dagen 14.12.18).

Man ønsket rene lister, der alle hadde noenlunde samme syn. Bønnelista vil derfor ikke kunne vende tilbake til det Lerø kaller normalen, med samlende lister. For denne gruppa vil en liste bare være samlende dersom alle kandidatene står for det samme.

Jeg er enig i at det kan virke dramatisk, slik det hevdes i innledningen til intervjuene, at man nå kan oppleve at man i et bispedømme bare får en enkelt partiliste. Men at så skjer er neppe realistisk. Bønnelista stilte i 9 av 11 bispedømmer. Og det vil nok komme flere lister.

Skulle det mot formodning bli slik at man i et bispedømme må gå til valg med bare en enkelt partiliste, gjenspeiler det situasjonen i angjeldende bispedømme: Andre grupperinger er så svake, eller anser sine muligheter som så små, at de ikke makter eller orker å ta bryet med å stille liste.