BCC – bedre enn sitt rykte?

En ærlig vilje til selvkritikk og erkjennelse av mulige feil er et bedre valg enn selvforsvaret og rettferdiggjørelsen av egne handlinger når det reises kritikk.

Det blåser friskt rundt BCC – Brunstad Christian Church eller Smiths venner – for tiden. NRKs Brennpunktdokumentar har skapt en voldsom mediekrig mellom kritikere og støttespillere.

– Pengesjonglører og slavedrivere, lyder kritikken. – Dypt urettferdige påstander, svarer vennene og deres venner. Hva er egentlig sannheten?

For et par år siden deltok jeg i en gruppe oppnevnt av Norges Kristne Råd (NKR) for å ha samtaler med noen av lederne i BCC i forbindelse med deres søknad om medlemskap i NKR. Jeg var på det tidspunkt tilsynsmann eller leder i mitt eget kirkesamfunn DELK, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn.

DELK er relativt nylig blitt medlem i NKR, dette Norges største fellesskap av kristne kirker og trossamfunn, og jeg kunne derfor bidra med erfaringer som trolig var viktige for BCC å lytte til. DELKs erfaring med intern-kritikere og avhoppere var også et aktuelt tema i møte med BCC, som har tilsvarende utfordringer.

Vi hadde fem-seks møter i løpet av noen måneder. Hva slags kristenledere møtte vi i BCC, dette tidligere ganske lukkede samfunn med et litt sammensatt rykte?

De to øverste lederne, som har vært mest i medias fokus den senere tiden, deltok imidlertid ikke i samtalene, den ene kun på en kort visitt.

De vi møtte, var åpne, vennlige og lyttende, og samtalene opplevde vi som konstruktive. De viste en tydelig vilje til å se på sin egen lære, tradisjoner og livsstilskrav, uten å gå på akkord med sin tro og overbevisning.

Nåden, Guds kjærlighet og et frimodig Jesusfokus har fått en tydeligere plass i forkynnelsen. De ønsker å anerkjenne de andre kirkene i NKR som kristne søsken og gir tilslutning til de felleskristne trosbekjennelser, begge deler en forutsetning for medlemskap i NKR.

De har også et ønske om å komme ut av sektpreget som har heftet ved bevegelsen, lære av andre trossamfunn og formidle egne verdier tilbake.

BCC er nylig tatt opp som observatør i NKR; søknaden om medlemskap avgjøres kanskje i løpet av 2021. Jeg gikk ut av samtalegruppen da jeg ble pensjonist i 2019, og kommenterer BCC her på egne vegne.

Det er lett å trekke fram positive sider ved BCC. Lokalt nyter de stor respekt og anerkjennelse som vennlige, positive og arbeidssomme. Har du fått en Smithevenn som nabo eller kollega kan du prise deg lykkelig.

Det står respekt av at de har reist det gigantiske kongressenteret og hotellkomplekset på Brunstad i Stokke gjennom hovedsakelig dugnadsarbeid og frivillig innsats fra medlemmene. At det stilles spørsmål ved graden av frivillighet, er en annen sak.

Selv om de i hovedsak holder fast ved sin teologi og etiske tenkning, har de gjort betydelige endringer i tradisjoner og trospraksis. I tillegg har de et barne- og ungdomsarbeid som bare er imponerende. Rekken av plussfaktorer er lang.

Samtidig er det trekk ved BCC som skaper undring. Forvaltning av menighetens midler gjennom omfattende pengeoperasjoner i skatteparadiser er ikke egnet til å skape tillit, om aldri så mye på innsiden av formelle lovbestemmelser. En tilsynelatende sammenblanding av kirkens midler og ledernes økonomi framstår mildt sagt uryddig.

Et betydelig og vedvarende pengefokus gjennom kontinuerlige innsamlingsaksjoner og press for ytterligere dugnadsinnsats oppleves av enkelte insidere som byrdefullt og krevende.

Ledere med personlige kjempeformuer og fasjonable villaer sees på av mange som i dyp utakt med et bibelsk nøysomhetsideal og skaper et stort troverdighetsproblem. Samtidig utfordres vanlige BCC-ere til dugnad og givertjeneste som bringer noen av dem på grensen av hva de kan bære økonomisk.

Gigantomanien på Brunstad skaper ikke bare begeistring innad i BCC-rekkene, ei heller snevet av persondyrking innen lederskapet. En opplevelse av trange kår for ytringsfrihet, åpenhetskultur og internkritikk er det mange BCC-ere som ikke tør snakke om.

Uviljen hos lederne mot å stille i media for å forklare og begrunne, men heller sende en advokat, er heller ikke egnet til å skape tillit. Når en av lederne uttaler at dette er det første og siste intervjuet jeg gir, er det ikke et godt signal når sannhet, åpenhet og innsyn er idealer.

Vi har ikke noe å skjule som kirker og kristne; ei heller noe å frykte fra en eneste journalist, om aldri så gravende og plagsom. En ærlig vilje til selvkritikk og erkjennelse av mulige feil er et bedre valg enn selvforsvaret og rettferdiggjørelsen av egne handlinger når det reises kritikk.

Kanskje er det meste av dette misforstått eller uriktig; det håper jeg. NRKs Brennpunkt inneholder muligens flere faktafeil; NRK må svare på det. Vi som kristne utenom BCC går heller ikke fri kritikk og har i sannhet vårt å svare for.

Men er det et snev av rett i eksemplene ovenfor, er min vennlige og velmente anbefaling til vennene i BCC: Gjør noe med disse forholdene. Det vil være en veldig god ting om dere får berike NKR-fellesskapet.

Og godt og nyttig også for dere. Det vil trolig styrke støtten og sympatien i kristen-Norge vesentlig at dere tar noen grep her. Lykke til!