God skapelse, ung jord og dyrs død

Det er ikke sant at alle som tror at jorda er gammel, har løsrevet seg fra Skriften og latt den sekulære vitenskapen få bestemme over troen.

Debatten i Dagen om forholdet mellom skapelse og naturvitenskap har dreiet seg om en lang rekke problemstillinger.

For dem som ønsker en helhetlig fremstilling av emnet, vil jeg anbefale bøkene til John Lennox. I dette sluttinnlegget vil jeg avgrense meg til å kommentere et problemområde som har fått relativt liten oppmerksomhet.

De som er overbevist om at jorda er skapt på seks alminnelige dager for 6.000 år siden (her forkortet omtalt som ung jord-tilhengere), endrer neppe syn ved å høre naturvitenskapelige argumenter. De mener at Bibelen ikke kan forstås på annen måte. Men det finnes bibeltro teologer som tenker annerledes.

«Overmåte godt». Dette er Guds omtale av skaperverket da det var fullført (1. Mos 1,31). Det er ikke «godt» at dyr dør, hevder ung jord-tilhengere, derfor er det galt å tro at dyr kunne dø før syndefallet. Fossiler av døde dyr stammer fra syndfloden. De kan derfor ikke brukes som bevis på at jorden er eldre enn 6.000 år, kan vi høre.

Hvordan kan vi forstå at Gud omtalte skaperverket som godt? «Det betyr at det Gud har skapt, helt ut svarer til det han hadde tenkt», skriver Leif Michelsen i sin kommentar til 1. Mosebok (Bibelverket 1972). Guds skaperverk er i overensstemmelse med Guds plan og hensikt.

Vi bør være forsiktige med å legge våre egne forestillinger og ønsker inn i denne teksten. Død er noe vondt, det kunne ikke være Guds mening at dyr skulle dø, kan vi tenke. Men er det sant?

Gud velsignet alle dyr og sa «Vær fruktbare og bli mange» (v. 22). Dersom ingen dyr døde, ville jorden snart manglet mat og plass til alle. Gud ga mennesket i oppdrag å «råde over» alt levende (v. 28).

Bare planter blir omtalt som føde for menneskene i v. 29. Men når Gud i 3. Mos gir retningslinjer for hvilke dyr man kan spise og påbyr slaktoffer, er det ikke rimelig å tenke at dette er i strid med Guds skapervilje.

Gud alene har udødelighet, leser vi i 1.Tim 6,16. «Han har liv i seg selv. Da Gud skapte verden, frembrakte han noe som ikke er Gud, men skapning. Det dreier seg om en absolutt vesensforskjell.» (Dag Risdal) Livets begrensning hører sammen med organismenes vesen som skapninger. Døden er det siste uunngåelige resultat av de enkelte organismers livsprosess.

I Rom 5,12 leser vi at «likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden således trengte gjennom til alle mennesker fordi de syndet alle ...». Her tales det om syndens lønn, døden i den falne menneskeslekt.

Synden satte skille mellom Gud og mennesket. Mennesket kom inn under Guds vrede. Her står intet om døden som generelt fenomen i naturen. «Den biologiske død var et ledd i Skaperens ordning av naturlivet helt fra begynnelsen av.» (I.P. Seierstad)

Ved syndefallet ble forholdene på jorden dramatisk endret, hevder ung jord-tilhengerne, derfor kan dagens naturlover og naturkonstanter ikke brukes til å vurdere jordas tilstand før syndefallet.

Astronomien viser til at lys som kan observeres i dag, kan være sendt fra fjerne galakser for svært mange år siden. Ung jord-tilhengerne benekter dette eller lærer at lyshastigheten var enormt mye større før syndefallet.

For å fastholde at bergarter ikke er mer enn 6000 år, må de hevde at den radioaktive halveringstiden var dramatisk kortere før syndefallet. Dette er spekulative antagelser uten enhver rot i virkeligheten.

Det er sant at Bibelen fortellerat det historiske syndefallet fikk konsekvenser også for naturen. Adam fikk høre av Gud at jorden skulle være forbannet for hans skyld, og «med møye skal du nære deg av den» (1. Mos 3,17f).

I Rom 8,19-22 skildrer Paulus hvordan skapningen ble lagt under forgjengelighet og lengter etter å bli «frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten». Professor Aksel Valen-Sendstad skriver i sin bok «Troens fundamenter» (1996) at hva denne forbannelsen innebærer, ikke kan gjennomskues av vitenskapen.

Forsøk på å harmonisere menneskets død og naturens forgjengelighet med det opprinnelige i skapelsen, er meningsløst. Men på den ytterste dag skal naturen igjen bli frigjort fra forgjengeligheten og den forbannelsen som dette innebærer.

Han understreker at hva naturens forgjengelighet innebærer ut over det Guds ord sier, «ligger utenfor det mennesket kan vite». Det blir spekulasjoner.

Det er verd å merke seg at Valen-Sendstad lærer at dyr var dødelige skapninger før fallet. «Naturens liv er underlagt mennesket og dets vilje. Det er Guds ordning.

Derfor hører det med til Guds skaperordning opprinnelig at mennesket kan ta og bruke naturens liv (for eksempel slakt og innhøstning) til sin egen oppholdelse i verden (1. Mos 1,28-30). Naturens liv og død er der altså allerede i Guds opprinnelige skaperorden.»

Guds endelige herlighetsrike skal være uten synd, lidelse og død. Det blir en tilbakevending til tilstanden før syndefallet, hevder noen. Men er dette sant? Før syndefallet ble mennesket satt i Edens hage (1 Mos 2,8).

I hagen var det et tre som Gud forbød mennesket å ete av. Der fantes en slange, Satan som fristet til fall - før syndefallet skjedde. Slik blir det ikke i Guds herlighetsrike. Der er synden overvunnet og djevelen beseiret. Lidelse og død eksisterer ikke.

Dets herlighet overgår alt vi kan tenke oss. Der får alle troende møte Kristus, Lammet som døde for våre synder og ga oss del i sin rettferdighet.

Det er ikke sant at alle som tror at jorda er gammel, har løsrevet seg fra Skriften og latt den sekulære vitenskapen få bestemme over troen. Gud ble menneske. Jesus ble født av en jomfru, slik vi bekjenner dette i trosbekjennelsen.

Jesus gjorde under - forvandlet vann til vin, gikk på vannet, stanset stormen, oppvakte Lasarus fra døden og sto selv opp av graven. Han gjorde det for å vise at Han var sann Gud. Vi kan takke Gud for naturlovene som gir livet trygghet. Og lovprise den Gud som ikke er bundet av disse.

Han hører våre bønner. Han kan gripe inn i vår virkelighet på underfull måte, slik han gjør når han skjenker oss en tro til frelse. Frelsens under er større enn skapelsens under.