«Jeg trodde ærlig talt vi var kommet lenger»

Misjon er å hjelpe oss som kirke til å forstå samfunnet vi lever i, hvilke verdensbilder som preger det, og hvilken tro som dominerer. 

«Jeg trodde ærlig talt vi var kommet lenger» «Det er vondt at slikt skjer i 2020». «Slik skal det ikke være i 2020».

Uttalelsene er alle hentet fra norske avisartikler denne høsten, men kunne like gjerne kommet fra de fleste andre europeiske og vestlige land.

Rasisme i fotballen. Maktmisbruk i politiet. Ytre høyre-politikk. Det er ikke vanskelig å forstå at mennesker er skuffet. Det er de som regel med god grunn. Men overrasket?

Poenget med dette: Misjon er å hjelpe oss som kirke til å forstå samfunnet vi lever i, hvilke verdensbilder som preger det, og hvilken tro som dominerer.

For hva er det som ligger bak uttalelsene? Hva er det som gjør at vi blir overrasket? Og hvordan kan vi formidle bibelske sannheter inn i det?

Det som ligger bak må være at vi som samfunn bærer på en forståelse av at samfunnet utvikler seg til det bedre, noe som igjen må bety at vi mennesker, som jo utgjør samfunnet, blir bedre mennesker med tiden.

En slags moralsk darwinisme. Som om dagens mennesker er moralsk overlegne dem som levde for 100 år siden. Da er veien kort til å tenke at kultur i egen samtid er overlegen andre kulturer.

Og da har vi faktisk rasisme. Bak denne forståelsen ligger troen på at mennesket i seg selv evner å velge og gjøre det gode.

Vi klarer det i egen kraft, og finnes det guder og ånder, er de maks hjelpere. Dette er den mest utbredte religionen i Norge og Europa i dag.

Den bibelske forståelsen er annerledes. Mennesker har siden syndefallet syndet, og vil fortsette å gjøre det til Jesus kommer tilbake.

Bibelen både vitner om og forkynner at mennesker og fellesskap kan endres, men at dette er noe som skjer ved av og ved Guds nåde og kraft. Det er radikalt annerledes.

Hva gjør det med den jevne samfunnsborger å bo i samfunnet vårt? Et samfunn som bærer på en tro om at vi i egen menneskelig kraft, med tiden til hjelp, blir bedre enkeltmennesker og samfunn?

Generasjon perfekt er for lengst blitt et allment kjent begrep for å beskrive dagens ungdomsgenerasjon. Statsviter og daværende kommentator i Adresseavisen (nå i VG, red. anm.)

Tone Sofie Aglen, skrev allerede i 2015: «Stress og lette psykiske lidelser er for lengst blitt folkesykdommer. Halvparten av befolkningen i Norge har psykiske plager eller lidelser i løpet av livet.

Problemene ser ut til å ha smittet over på dagens ungdomsgenerasjon, hvor underlig det enn er. De unge er flinke og fornuftige. Ikke drikker de og ikke skulker de. De trener på treningsstudio og de gjør mer lekser enn vi noen gang gjorde.

Tagging har de knapt hørt om. Dagens ungdom er så skikkelige at det nesten er litt kjedelig. Derfor kalles de gjerne Generasjon perfekt. Men medaljen har også en bakside.»

Kan det hende at vi, i frykten over å ikke nå frem i kappløpet om å bli bedre mennesker, tar oss selv i nakken og pusher oss fremover, kanskje drar på en maske som skjuler det andre helst ikke bør se, og så himler med øynene og blir kraftig sjokkert over de «neandertalerne» som tas på fersken i å ikke ha forbedret seg?

Jeg undrer meg sammen med Aglen; blir vi - ikke bare ungdommene, vi voksne også - utslitt av å være flinke? Er vi flinke, frie og selvstendige - men også utslitte. Handler det om at kraften som driver oss ikke bor inni oss, men er et press som virker utenfra? Blir vi fanger? Fanger i vår eget jag etter et bedre samfunn?

Frihet. Ja, hva er det. Os Guinness, britisk missiolog og tenker, gav i 2018 ut boken «Last call for Liberty». Her snakker han blant annet om to typer frihet. Frihetfra, er den første.

Frihet fra undertrykkelse, fangenskap, avhengighet (...) Vi trenger alle det, vi ønsker alle det. Frihettil, er den andre. Settes vi ikke i frihettil noe, ender frihetenfra noe i kaos og anarkisme – til slutt i krig.

Dettetil noe strever mange i dagens vestlige samfunn med, vi vil helst være våre egne herrer. Vi vil ikke innse at vi ikke klarer det selv. I stedet ender vi som fanger. Og her tror jeg vi som kirke har et viktig budskap å komme med:

Guinness peker på at Bibelens frihet ikke kan skilles fra overgivelse. «I surrender all» synger vi i den gamle engelske salmen. Der ligger også friheten. Frihet er ikke å kunne gjøre det jeg til en vær til føler for.

Frihet er å få leve det livet jeg er skapt til å leve - for han jeg er skapt til å leve det for. Han som er en nådig og nær Gud, han som kaller oss til å legge ned vårt eget, han som inviterer oss til å leve et liv i Ånden.

Hva ville det ikke betydd om en av disse «håpløse», en av disse som «henger igjen i gammeldags tenkemåte», hadde fått bøyd kne for Kongenes Konge og begynt et nytt liv levd i Den Hellige Ånd? Og hva hadde det betydd om en av dem som fordømmer han med høy røst hadde fått gå de samme skrittene?

Jeg vet ikke om Aglen skrev ut fra et kristent synspunkt, men jeg synes undringene hennes rundt hva det er som gjør at hverdagen blir så krevende er interessante: «Det er slett ikke sikkert alt hører hjemme på legenes bord. Kanskje er det bivirkninger av samfunnet vi har skapt, og de lar seg ikke behandle medisinsk.»

Jeg er, sett fra mitt kristne ståsted, veldig enig. La oss som kirke i dagens vestlige samfunn frimodig holde frem bibelske sannheter. For: Vi har faktisk ikke kommet lenger. Vi er fremdeles et syndig folk.

Vi trenger en frelser. Det finnes bare en, og han er heldigvis slettest ikke langt vekke, han er nær, og han inviterer hver og en til å bøye kne, og ta imot tilgivelsens og Åndens gave – den som lever inni oss og gir frihet, hvile og endret liv.