TILGIVELSE: – Jeg vil aldri ti
...
TILGIVELSE: – Jeg vil aldri tilgi dere, sa miljøaktivist Greta Thunberg under FNs klimatoppmøte i New York i fjor. Kronikkforfatteren deler Thunbergs engasjement, men tenker motsatt av den svenske aktivisten når det gjelder tilgivelse. Foto: Mark Lennihan / AP / NTB
debatt
Kirkens rolle i kampen mot klimaødeleggelser
Del
Når så mye står på spill som det gjør med jordas fremtid, har fordømmelse av skyld og tilbakeholdt tilgivelse altfor store omkostninger. Nettopp nå må vi se på tilgivelse som en mulighet.

På FNs klimatoppmøte i fjor, i sin tale til verdens statsledere, sa Greta Tunberg «I will never forgive you!». Hun snakket med en kraft og et mot som overgår det meste, synes jeg.

Samtidig var hun rasende, og jeg tolker raseriet som uttrykk for avmakt og fortvilelse. Som jeg kjenner meg igjen i, og vet mange kjenner seg igjen i – når ledere ikke tar tilstrekkelig ansvar.

Men jeg tenker motsatt om det med tilgivelse. Når så mye står på spill som det gjør med jordas fremtid, har fordømmelse av skyld og tilbakeholdt tilgivelse altfor store omkostninger.

Nettopp nå må vi se på tilgivelse som en mulighet, eller i det minste være villig til å spørre oss; Hva kan tilgivelse bety i denne ­sammenhengen?

Vår tid også preges av to andre verdensomspennende trusler; koronapandemien og mennesker på flukt. Her og nå er det miljøødeleggelsene jeg er mest opptatt av. Men de andre faktorene er et uunngåelig bakteppe, fordi de får oss til å se fra enda en ny vinkel at det vi mennesker gjør eller unnlater å gjøre, har alvorlige følger for alle barns fremtid.

Som sykepleier i psykiatrien og som prest, har jeg sett hvor stor og tung rolle skylden spiller i våre liv. Jo mer alvorlig forseelse eller forbrytelse, jo vondere gjør skylden. Men også i møte med de såkalte bagatellene i våre daglige liv, i den vanlige omgangen med hverandre, sniker skylden seg inn på finurlige måter.

Ideen om skyld, opptattheten av skyld og frykten for skyld preger oss mer enn vi er klar over, fordi det ofte lever sitt liv i det skjulte. I vår iver etter å noen å klandre, leter vi etter syndebukker. Vi vil heller diskutere andres skyld enn selv å ta ansvar. Vi deler oss inn i dem og oss, kategoriserer og dømmer.

Jeg savner å høre flere som snakker om den oppreistheten og stoltheten som følger av å ta ansvar for jorda vår og for fellesskapet. Fraskrivelse av ansvar undergraver vår verdighet, det gjør oss skamfulle og bidrar til selvforakt.

Og ikke minst gjør det oss handlingslammet. Et sted i oss, vet vi at vi kunne/burde/skulle gjort mer. Denne vissheten øker skyldfølelsen, som igjen øker avmakten.

Om det å påta seg ansvar, er det samme som å innrømme skyld, hva er det i så fall med skylden som gjør oss så redde? Og ikke minst; hva trenger vi for å kunne møte frykten for skyld på en konstruktiv måte?

Vi er Kirke. Vi har Jesu grensesprengende budskap om hvordan vi kan møte skylden.

I det følgende nevner jeg 5 punkter jeg mener kan være til hjelp:

1. Jesus sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.» Det er skyldstrevet han vil gi oss hvile fra, som han på korset allerede har gitt oss hvile fra. I et himmelsk perspektiv trenger vi ikke være redd for skyld, eller bale med skyldfordeling, for det tar Gud seg av.

2. Jesus sier: «Døm ikke, for at ikke du selv skal bli dømt.» Han sier: «Heller ikke jeg fordømmer deg.» Han sier: «Dere dømmer slik menneskene gjør, men jeg dømmer ingen.» Paulus sier: «Ikke døm en annen, for da fordømmer du samtidig deg selv.»

Skyldes ikke vår frykt for skyld nettopp frykten for vår egen og andres dom over våre mangler og utilstrekkelighet? Skyldes den ikke frykten for fordømmelsen, utestengningen fra fellesskapet med andre mennesker? Og dypest sett fra fellesskapet med Gud?

3. Jesus sier: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere også gjøre mot dem.» Det gode vi gjør for et menneske på den andre siden av jordkloden, gjør vi også for oss selv. Og den nestekjærligheten vi unnlater å vise en annen, uansett hvem, mister vi selv av syne. Alle er våre medmennesker.

4. Jesus sier: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» Hva betyr dette i vår sammenheng nå? Vi kan spørre oss hvor Guds rettferdighet finnes i det faktum at generasjonene etter oss skal bære konsekvensene av vår unnfallenhet. Men ifølge Jesus er rettferdigheten knyttet til tilgivelse.

Denne setter jeg i sammenheng med hans lære om ikke å dømme: Dersom jeg gir fra meg den retten jeg mener jeg har til å dømme andre, og gir denne tilbake til Gud, gir jeg samtidig fra meg den retten jeg mener jeg har til å dømme meg selv. Når jeg tilgir andre, blir Guds tilgivelse virksom i meg selv.

Hva betyr så den siste delen av skriftstedet; «… så skal dere få alt det andre i tillegg? Svaret er tillit. Tillit til Gud og til at jeg evig og alltid er elsket, uansett. Fullkommen tillit opphever frykten for Guds straff.

5. Jesus sa på korset: «Far, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør.»

Her frigjorde han seg fra den retten han kunne hatt til å dømme, og overga den til Gud. Her viste han verden sin egen lære i praksis. Her tok Jesus ansvar. Og det gjorde han for vår skyld. Jeg ønsker også å ta ansvar:

Jeg bekjenner at jeg strever og bærer en tung byrde; Byrden er min frykt for skyld og min trang til å fordele skyld. Byrden er min dom og fordømmelse over egen og andres unnfallenhet i kampen for jorda vår. Jeg bekjenner min lengsel etter hvile. Jeg erkjenner at veien til hvile går gjennom tilgivelse av alt og alle, også meg selv, som jeg dømmer for den tilstand jorda befinner seg i. I Dine hender, Gud, overgir jeg min innbilte rett til å dømme. Slik frigjør jeg Tillit, Kraft og Mot til å ta det ansvar bare jeg kan ta. Amen.

kirken,benedikte erikcson,klimakrisen,klimakrise,miljøet,klima,fn,debatt,meninger