IKKE ENIGE: Spørsmålet er om d
...
IKKE ENIGE: Spørsmålet er om de mosaiske, de av islam og de kristne ut fra sine skrifter kan bli enige, skriver innsenderen. Bildet viser en jødisk og en muslimsk mann som passerer hverandre i Jerusalems gamleby. Foto: Dagen-arkiv
debatt
Jøder og muslimer trenger syndenes forlatelse
Del
Fordi vi har erfart Kristi nåde personlig i våre liv, er vi overbevist om at verken «Moseloven» eller islamske lover kan «frikjenne» oss for synd.

Det er en vakker tanke Thore Boy Rist frambærer i Dagen 9.11, om alle Abrahams barn – jøder, kristne og muslimer kunne forenes i en tro.

Også Paulus kaller mosaiske jøder og proselytter i synagogen i Antiokia i Pisidia for «brødre»: «Brødre, dere som er av Abrahams ætt, og dere andre som tror på Gud! Det er til oss ordet om denne frelse er blitt sendt» (Apg 13,26).

Spørsmålet er likevel om de mosaiske, de av islam og de kristne ut fra sine skrifter kan bli enige. For Moses skrev om Jesus ifølge Jesus, men jødene skjønte det ikke (Joh 5,46).

Og Moses skrev om Muhammed, hevder muslimer (5 Mos 18,15), men det kan ikke være ham, men Jesus, sier de kristne.

At alle tre holder fast på sin egen sannhet, betyr vel at sannheten må vike i sameningas navn. Kristnes kjerneord er her Joh 14,6: Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Sannheten (om Gud, om oss selv, om relasjonen til Gud etc.) er altså en person, som alene kan føre oss til Faderen, som alle vil til når de dør.

Tilbake til synagogen i Pisidia, sier Paulus videre: «For de som bor i Jerusalem, og lederne deres skjønte ikke hvem han var og forstod ikke profetenes ord som blir lest hver sabbat, men de dømte ham og oppfylte dermed profetordene.

De kunne ikke finne noe grunnlag for dødsdom, men likevel bad de Pilatus om å henrette ham. Og da de hadde fullbyrdet alt som står skrevet om ham, tok de ham ned fra korset og la ham i en grav. Men Gud reiste ham opp fra de døde» (vers 27–30).

Historisk sett har de fleste jøder aldri anerkjent Jesus som Messias, slik de fleste avviste dette på Paulus’ tid. Her detter også muslimene av lasset, for de hevder i sure 4,154–156 at det bare fortonte seg slik; altså som om … I virkeligheten var det en annen av disiplene som tok Jesu plass på korset. Jesus, derimot ble tatt direkte opp til himmelen.

Her er vi ved kjernen i den kristne tro, som Paulus mot slutten av talen formidler: «Og nå skal dere vite, brødre, at ved ham blir syndenes forlatelse forkynt dere. Det Moseloven ikke kunne frikjenne dere for, det skal enhver som tror, bli frikjent for på grunn av ham» (38–39).

Som også er sentralt i Guds forhold til alle mennesker. Moseloven kan ikke ta bort synder. Forsøk på gode og anstendige liv kan ikke ta bort synder. Å holde Ramadan eller andre islamske søyler kan ikke ta bort synder. Bare Kristi blod, blodet av det lyteløse Lam, kan det.

Der tar Rist feil når han sier at «Den store innbyrdes forskjellen ligger ikke i deres grunnleggende vesen. Det som først og fremst skiller dem er deres særegne seremonier og leveregler som kan strekke seg til de mest detaljerte forordninger».

Neida, det som skiller går mye dypere, som de gamle leserne sa det:

Kristendom er tre ting: syndenes forlatelse x 3. Troen på at Kristi blod renser for enhver synd, er min personlige redningsbøye, og det eneste punkt i tilværelsen som kan føre meg videre. 1 Joh 1,9 er derfor det mest praktiske og revolusjonerende ord i hele mitt liv som troende: «Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.»

Mange muslimer og jøder har erfart frigjøringen å få legge av seg sine synder hos Jesus. Det var av nåde Gud gav sin Sønn; akkurat hva Paulus ville tilhørerne skulle sitte igjen med: «Og da folk gikk fra hverandre, var det mange som fulgte dem, … Paulus … snakket med dem og la dem på hjerte at de måtte holde fast ved Guds nåde» (vers 43).

Det er en god tanke Thore Boy Rist framfører, ikke minst på bakgrunn av «den vold og undertrykkelse som … har preget forholdet mellom de tre trosretningene» (Rist).

Men fordi vi har erfart Kristi nåde personlig i våre liv, er vi overbevist om at verken «Moseloven» eller islamske lover kan «frikjenne» oss for synd. Og uoppgjort synd er det eneste som kan skille oss fra kjærligheten Abrahams Gud har vist oss ved Sin Sønns død, på dommens dag.

Så istedenfor – med freds- og forsoningstanker parat – å delta i en synkretisme, må vi sannheten tro i kjærlighet være med og delta i «Herrens befaling til oss … for (å) … bringe frelse helt til jordens ende» (vers 47). Jøder og muslimer trenger å høre nådebudskapet om at Jesus Kristus er død også for deres synder!

jøder,muslimer,øystein johnson,thore boy rist,debatt,meninger,religion