SYNAGOGE: Det å stenge synagog
...
SYNAGOGE: Det å stenge synagoger og læresteder blir tolket som om å gi etter for ytre press, som svakhet, og slik sett en fare for deres åndelighet, skriver Elisabeth Levy. På bildet ser vi religiøse jøder som brev ved Vestmuren i Jerusalem inndelt i koronatilpasede seksjoner. Foto: Sebastian Scheiner / AP Photo / NTB
Innspill: Israel
Etter 25 år høres 
igjen nazi-rop 
i Jerusalems gater
Del
Denne gangen er det mot politiet som har den utakknemlige oppgaven å gripe inn overfor enkeltpersoner og institusjoner som ikke etterlever regjeringens koronarestriksjoner.

I skrivende stund er det 25 år siden Israels statsminister Isak Rabin ble myrdet. Jeg husker den kvelden veldig godt. Vi var nylig kommet til Israel og var ute i sentrum av Jerusalem med noen venner. Plutselig ble det ropt fra en bar der en TV sto på:

«Rabin er drept!» En av våre venner utbrøt: «Det er umulig at en jøde kan ha drept en annen jøde. Det må være en misforståelse.» Men det var ingen misforståelse, og for dem som hadde fulgt litt med på motstanden mot Oslo-avtalen og nazi-ropene og forræderiropene mot Rabin i tiden før drapet, så kom kanskje ikke dette som en helt uventet hendelse. Truslene hadde vært der.

Nå lyder det igjen nazi-rop i Jerusalems gater og i andre byer i Israel. Denne gangen er det mot politiet som har den utakknemlige oppgaven å gripe inn overfor enkeltpersoner og institusjoner som ikke etterlever regjeringens koronarestriksjoner.

Hvem i Israel er ikke lei og trøtt av å bli sperret inne og få bevegeligheten begrenset til et par hundre meter. Første lockdown gikk kanskje greit, men den andre var tung. Trettheten etter åtte måneder med korona begynner å gjøre seg gjeldende, særlig fordi vi ennå ikke ser noe lys i enden av koronatunnelen.

Så hvorfor er det så mange i Israel som ikke følger regjeringens bestemmelser? Er vi ikke alle i den samme koronabåten? Skulle vi ikke bry oss og vise solidaritet med hverandre? Men her i Israel snakker man om «en stat i staten». En gruppe «haridim» eller ultraortodokse jøder følger heller sine egne regler enn regjeringens bestemmelser.

De holder synagoger og læresteder åpne mot alle regler under samfunnets lockdown. Forrige uke ble det feiret mange bryllup i Jerusalem, et hadde over 700 gjester mens reglene begrenser det til 20. I et annet bryllup med 100 gjester, ble 43 smittet og tre døde av korona.

Og denne uken fulgte over 5000 haridim deres rabbiner til den siste hvile. Og når politiet da blir sendt ut for å sjekke at bestemmelser overholdes, så blir de møtt av sinte «nazi-rop». Politi mot bedende og studerende eller sørgende jøder, er ikke et hyggelig syn.

Når dette er sagt, skal det også nevnes at ikke alle ultraortokse oppfører seg slik. En ultraortodoks rabbiner sto fram på TV nylig og formante alle til å følge regjeringens restriksjoner. «Dette er pikuach nefesh», sa han. Det vil si at det å berge liv må settes først.

Og han la til at en jøde kan be hvor som helst og når som helst. Og en stor yeshiva, Talmud-skole, i Jerusalem har lukket seg selv inne helt fram til Hanukkah, det vil si desember måned. Dette etter at både studenter og lærere hadde gått gjennom koronatesting. Med dette er heller unntaket enn regelen.

Jerusalem Post publiserte nylig en artikkel for å prøve å forklare begrepet «en stat i staten». Artikkelen het «The psychology of disobedience» eller «Ulydighetens psykologi». Hvorfor er de ultraortodokse ulydige? Bryr de seg ikke om at liv går tapt? De bryter med vilje reguleringer som er ment å beskytte dem. Hvordan forklares denne for en utenforstående, merkelig oppførsel?

Mange av Dagens lesere har sikkert lest eller sett «Spelemann på taket». Hovedpersonen er melkemannen Tevje som ofte roper ut «Tradition» eller «Tradisjon». Man begrunner og forklarer at ting er som de er og alltid bør være slik med «tradisjon». Tradisjoner står sterkt i jødedommen, og er kanskje også en forklarende årsak til at de ultra-ortodokse jødene reagerer som de gjør – selv når smitte­kurven peker oppover.

Noen har forsøkt å forklare deres oppførsel med mangel på informasjon (mange har ikke TV eller sosiale medier) og mangel på forståelse for viruset sammen med en stor skepsis til myndighetene som de anser som sekulære og anti-religiøse.

Tuvia Peri som skrev den ovenfornevnte artikkelen i Jerusalem Post, er klinisk psykolog og han viser til en annen mulig årsak til de ultraortodokses ulydighet. Forklaringen, sier han, er å finne i den ultra-ortodokse sektors verdensbilde. Et verdensbilde som er svært forskjellig fra vårt vestlige verdensbilde. Han kaller deres verdensbilde for «selvoppofrelse – for ikke å endre eller bli endret». Ifølge et allment vestlig syn overlever den som er flinkest til å endre seg, den som er mest tilpasningsdyktig. Den vestlige verden tror på forandring og fremgang. Den ultraortodokse verden tror på det motsatte.

De hevder at hemmeligheten bak jødenes overlevelse, og dermed deres egen, er å finne i overholdelse av tradisjonene, de som er uforanderlige. Dette gjelder om det dreier seg om rituelle bønner eller kleskode. Uforanderlighet er deres nøkkel for å overleve. Forandring er den største fare for jødisk eksistens.

Ifølge ultraortodok etos er hemmeligheten bak jødenes overlevelse, deres livsstil. Så Covid-19 pandemien blir sett på som en trussel mot deres uforanderlige måte å leve på. Det å stenge synagoger og læresteder blir tolket som om å gi etter for ytre press, som svakhet, og slik sett en fare for deres åndelighet. Så derfor sier de ultraortodokse «nei» til alle koronabestemmelsene som vil forandre på deres levesett.

Det er deres «hellige liv» som står på spill selv om prisen skulle være tap av menneskeliv. Deres egen form for overlevelse er overordnet det meste av alt annet, også inkludert regjeringens koronarestriksjoner. Tradisjonen har forkjørsrett.

Israels statsminister svarer når han blir spurt om de ultraortodokses oppførsel noe slikt som at det egentlig ikke er mye man kan gjøre med dem. Vi må bare leve med situasjonen slik den engang er. Men kan en stat akseptere en «stat i staten»? Skal cirka 10 prosent av landets befolkning få lov å gjøre hva de vil, mens en million er arbeidsledig og cirka 60.000 små bedrifter er på randen av konkurs?

I «normale tider» lever de ultraortodokse sine egne liv, som «en stat i staten», men i en krisetid bør man kanskje forvente at alle i et samfunn blir med på dugnaden.

Vil de ultraortodokse «haridim» klare å tilpasse seg det 21. århundret? I Israel i dag er de ikke lenger diaspora-jøder som er truet av utryddelse. – Kanskje er tiden moden for en forandring, til det beste for dem selv og det israelske samfunnet?

jerusalem,israel,ultraortodokse jøder,elisabeth eriksen levy,caspari center,isak rabin,haridim