KJEDELIG JOBB: Min erfaring so
...
KJEDELIG JOBB: Min erfaring som kirkelig valgfunksjonær er at det er noe av det kjedeligste som finnes, fordi det er så lite å gjøre, skriver Karl Øyvind Jordell. Foto: NTB
debatt
Egil Morland som republikaner
Del
Valgdeltagelse er viktigere enn å ri prinsipper om skillet mellom stat og kirke langt inn i solnedgangen.

Min kollega, for så vidt som vi begge er professor emeritus, Egil Morland, har i Dagen for 6.11. skrevet om kirkevalg.

Da jeg leste hans innlegg, assosierte jeg umiddelbart til en kommentar om valget i USA: Mens det her til lands anses å være av største viktighet å få flest mulig til å stemme, er der i USA en sterk tradisjon for å gjøre det vanskelig for velgerne, eller i hvert fall noen velgere.

I økende grad er det stater hvor det republikanske partiet har flertall, som står for denne politikken.

For en skjønnsom vurdering av hvordan kirkevalg bør gjennomføres, er det vesentlig å ha en formening om hvor mange velgere det dreier seg om. Formelt er det cirka 3 millioner medlemmer som har stemmerett. Men som kjent kan kirkemedlemskap være så mangt.

I siste årsrapport for kirken har man nyansert (s 8, prosenttallene er føyet til i sitatet): «Ved hjelp av to spørsmål knyttet til tro og til hvor ofte man besøker kirken, ble respondentene kategorisert i tre grupper:

De som bruker kirken aktivt (24 prosent), de som bruker kirken mer sjelden men ønsker å være medlem (54 prosent) og de som bruker kirken svært sjelden og har et distansert forhold til den (22 prosent).» (I dette perspektivet er ikke valgdeltagelsen ved de siste kirkevalg så gal, den er på 60–70 prosent av de aktive.)

Det vil være tjenlig om Morland klargjør om han mener det er gunstig om minst disse 24 prosentene, som utgjør cirka 750.000, avgir stemme, eller om han har kriterier som tilsier at tallet bør ligge lavere; i så fall, hvilket kriterium, med hvilken begrunnelse.

Jeg har vanskelig for å tro at han i fullt alvor kan mene at det er tilfredsstillende at valgdeltakelsen begrenses til det som fremgår av hans formulering «… nær 100 prosent av gudstenestedeltakarane …» på en gitt søndag.

Vi emeritusser kan av og til tenke litt uklart, og brøkregning er komplisert: Man kan få svært høye prosenttall bare man gjør brøkens nevner lav nok.

Dessuten er det veldig tilfeldig hvor mange av de aktive som går til gudstjeneste en gitt søndag. Og man ikke godt avholde valg på julaften – selv om manntall er nevnt i juleevangeliet …

Hvis han fastholder sitt standpunkt, ville Morland styrke sine kvalifikasjoner som delstatspolitiker for det republikanske partiet.

Men han er uansett kvalifisert, fordi han ønsker at velgerne skal få bryderiet med å måtte dra til et valglokale nesten hver høst, fordi kirkevalget ikke kan legges samtidig med et av de offentlige valgene. (Han vil kanskje akseptere at begge valg går samme høst, men da på ulike steder.)

På dette punkt har jeg selv vært republikaner, slik også Stålsettutvalget var det, men er kommet til at hensynet til valgdeltagelse er viktigere enn å ri prinsipper om skillet mellom stat og kirke langt inn i solnedgangen.

Det er vanskelig å se tungtveiende argumenter mot samtidig valg. Og hvis andre kirkesamfunn eller Humanetisk forbund virkelig skulle mene at en slik ordning er diskriminerende, og argumenterer noenlunde overbevisende for det, skulle det være praktisk mulig å tilby dem samme ordning som kirken har, selv om det ville bli en del manntallslister å holde styr på i valglokalene.

Min erfaring som kirkelig valgfunksjonær er nemlig at det er noe av det kjedeligste som finnes, fordi det er så lite å gjøre; det ville sprite opp funksjonærtilværelsen med flere arbeidsoppgaver – selv om man i valglokalet vel ikke kan gå inn i teologiske diskusjoner med katolikker, baptister og humanetikere…

egil morland,debatt,karl øyvind jordell,kirkevalg,kirken,den norske kirke,meninger,kirkevalget