Håp: «Det handler om å vekke d
...
Håp: «Det handler om å vekke de sovende, gi liv til de døende og på nytt gi frelse til de livløse medlemmene i våre menigheter», skrev evangelisten Frank Mangs. Foto: Dagen-arkiv
debatt
Ja, kristendommen trenger forkynnerne
Del
«Hvor er det blitt av forkynnerne?» spurte Ivar Gjerdi spurte i Dagen. Det er et høyst relevant spørsmål.

For en som vandrer og ikke tilhører noen menighet, og som sliter med tro og tvil, var det høyst besynderlig da jeg i vår ble gjort oppmerksom på dette fenomenet. Der og da fikk jeg et nytt spørsmål: Trenger vi menighetene?

Jeg fikk altså til min store overraskelse høre at de tradisjonelle evangelistene – de som reiser rundt for å spre Guds ord om omvendelse, og som ofte startet vekkelser – er så å si borte. De eksisterer ikke lenger, ikke i særlig grad. Jeg fikk i tillegg høre at de som fortsatt er i «bransjen» har gjerne en annen tittel; de er konsulenter. Søker man på «konsulent» på Wikipedia handler mye av konsulentens jobb om rådgivning innen økonomi.

En av de siste store evangelistene som sto bak en betydelig vekkelse i Norge var den finske evangelisten Frank Mangs (1897–1994). I sin bok «Andlig väckelse» skrev han at «en organisasjon, som ikke er født ut av – grunnet på – og båret fram av den åndelige vekkelsen, vil aldri bli noe annet en menneskelig forening, selv om den offisielt bærer navnet kirke og menighet».

Før sin død i 1855 hadde filosofen Søren Kierkegaard et oppgjør med den etablerte, danske kirke. Han mente kirken var blitt en institusjon med 1000 embetsmenn, som var «pecuniært interesserede i, at Folk kaldte sig Christne». Forkynnelsen var deretter. Prestene forsømte å preke alvor og den sanne gudsfrykt. Og kanskje er det her svaret ligger.

I 2016 var det for første gang flere som ikke tror på Gud, enn de som tror på Gud. I en undersøkelse nå i januar 2020 kom det fram at mindre enn halvparten av oss tror på et liv etter døden. I forbindelse med disse tallene uttaler diakon Hans Eskil Vigdel til Vårt Land; «Jeg skulle gjerne sett at fortapelsen ble avlyst. Men ingen kan sette seg i Guds sted».

I dag preges det kristne Norden av at vi er blant de mest sekulariserte områder i verden. I boken «Secular And Sacred? The Scandinavian Case of Religion In Human Rights, Law and Public Space» hevder forfatterne Trygve Wyller, Rosemarie van den Breemer og Jose Casanova at «de nordiske landene preges av en tilsynelatende tvetydighet bestående av sekularisert befolkning forstått som lav andel troende og aktive i religiøse sammenhenger, kombinert med sterk religiøs tilstedeværelse i det offentlige rom og gjennom offentlige institusjoner».

Forklaringen kan dermed være sammenfallende. Uten evangelister blir det færre kristne, og uten evangelister som snakker om synd og fortapelse finnes det færre grunner til å evangelisere. Hvis det ikke lenger finnes noe å bli reddet fra er det jo heller ingen grunn til å forkynne.

Evangelistene var gjerne omreisende legpredikanter med kun ett mål for øye, det å få flest mulig sjeler reddet fra fortapelsen. Altså selve kjernen i det å være troende, slik det står i Markus 16.15.

Allerede for tjue år siden, i år 2000, hadde den åndelige tørken vart lenge.

3. juli det året uttalte predikanten og sjelesørgeren Edin Løvås at «vi tør ikke bøye kne i bønn så folk ser det og framfor alt tør vi ikke snakke om frelsen». I en debatt på Protestfestivalen med utgangspunkt i det sitatet tok Per Lønning, Finn Jarle Sæle og Olav Skjevesland et kraftig oppgjør med manglende engasjement i kristenlivet.

Konservative kristne har i lang tid hevdet at arbeiderbevegelsen og liberale krefter har avkristnet Norden, men ifølge den svenske forfatteren Magnus Malm er avkristningen kommet innefra, ifra menighetene og fra de troende selv.

Malm forklarer det på denne måten: «Tenk om det er kirkene som begynner med å tømme troen for innhold og undergrave troens konsekvenser på det ene området av livet etter det andre, til den kristne troen er helt og holdent privatisert, både når det gjelder selve læren og hvordan den praktiseres?»

En del av forklaringen kan være at samtidig som den siste store vekkelsen i moderne tid fant sted, ble verden unnfanget av nyliberalisme. Margaret Thatcher i Storbritannia og Ronald Reagan i USA åpnet opp alle kraner for en helt ny liberal kurs. «Mange tror det bare handler om økonomi, men det infiltrerer alt», skriver Linn Stalsberg i sin bok «Det er Nok Nå».

Vi lever i et lønnsomhetssamfunn, der penger gir svaret på det meste. Og vi er blitt et av verdens rikeste land. Skal vi tro Harald Eia i programmet «Sånn er Norge» er det sammenheng mellom rikdommen og sekularismen.

«Ingen går fortapt», skrev en av våre mest profilerte biskoper, og fikk støtte fra artist og tidligere prest Bjørn Eidsvåg. «Trur du på himmelen?» blir en prest i Oslo spurt om i Dag og Tid. «Eg trur alle kjem til himmelen», er svaret hun gir.

Har vi det for godt i dette landet? I et slikt samfunn vil det jo åpenbart ikke være nødvendig med evangelister. Særlig ikke når det ikke lenger finnes noe å bli reddet fra.

Frank Mangs skrev: «Det første som kommer til å skje, er at en hel del kristne kommer til å dø en langsom, men sikker åndelig død. Noen har allerede glidd over grensen uten å vite om det. Man har navnet med seg at man lever – men er i virkeligheten død.

I boken «Kristne ateister – vi som tror på Gud, men lever som han ikke finnes» skriver den amerikanske pastoren Craig Groeschel om de kristne i dag. De er av alle aldersgrupper, raser og yrker og noen av dem leser Bibelen hver dag.

Frank Mangs hadde likevel håp: «Det handler om å vekke de sovende, gi liv til de døende og på nytt gi frelse til de livløse medlemmene i våre menigheter.»

Til det trengs det forkynnere.

debatt,ivar gjerdi,svein inge olsen,forkynnere,jesus,jose casanova,ronald reagan,storbritannia,margaret thatcher,markus-evangeliet