DEBATT: «Martyriet er imidlert
...
DEBATT: «Martyriet er imidlertid ikke fremmed dersom vi løfter blikket vårt litt utover våre egne landegrenser», skriver fader Theodor Svane. Foto: Adobe Stock
debatt
Det nye martyriet
Del
Martyrenes blod er kirkens sæd, sa Tertullian (155-240). Utsagnet uttrykker hvor sentralt martyriet var i den tidlige kristne kirke.

I dag virker nok utsagnet fremmed og kanskje også grotesk for mange. Det å gi sitt eget liv virker ikke bare fjernt, men fanatisk og fundamentalistisk. Det provoserer oss kanskje til og med.

Det greske ordet martyr betyr «vitne». En martyr er en som vitner om sin tro på Jesus Kristus. I dag tenker vi oftest på et vitnesbyrd som et budskap i ord. Men i den tidlige kristne kirken er det fremste vitnesbyrdet ikke skrevet med blekk, men med blod. Gjennom sitt offer blir martyren et vitnesbyrd om Jesus Kristus i levende form, i kjøtt og blod. I martyrens død åpenbares Kristi død. Og som Kristus døde og stod opp vil også martyren stå opp fra døden. Martyrens død blir et vitnesbyrd om Kristi oppstandelse.

Dette ordløse vitnesbyrdet får en uendelig mye større overbevisningskraft enn den mest briljante filosofi eller apologetikk. Kirkefaderen Athanasius sier også at beviset for den kristne tros sannhet ligger i de kristnes fravær av frykt i møte med døden. Dødens makt over mennesket er brutt. Martyrene beviser den kristne tros sannhet.

Men like etter noen av de hardeste forfølgelsene i den tidlige kirke skjer det uventede og dramatiske at kristen tro og praksis blir lovlig i det mektige Romerriket. Keiser Konstantin omfavner selv den kristne tro på sitt dødsleie og lar seg døpe. Som lovlig og etter hvert privilegert religion avtar naturlig nok forfølgelsene av de kristne.

Det er en stor omveltning som finner sted. Fra å ha vært en forfulgt minoritet, blir Kirken nokså raskt en ettertraktet gruppe å tilhøre. Martyriet stilner, og kraften i det kristne vitnesbyrdet later til å avta.

Dette er imidlertid ikke slutten på det radikale kristne vitnesbyrd. Samtidig med denne utviklingen flokker mengder av mennesker fra alle samfunnslag ut i ørkenen, ledet av skikkelser som hellige Antonius den store, for å gi sitt liv til Kristus i det som av noen betegnes som det nye martyrium. Nå ofrer ikke menn og kvinner sitt liv i sirkusmanesjen lenger, men de gir seg selv til Gud i eremitthuler og i bortgjemte klostre.

De står ikke ovenfor bødler, torturredskaper og ville dyr, men kjemper mot sitt indre mørke, synd, laster og demoner. De gir avkall på denne verdens fristelser, penger, makt og sex for å gi seg helt og fullt til Gud. Munkene og nonnenes radikale offer vitner sammen med martyrene om Kristi seier over døden og dette livets forgjengelighet.

Martyriet er imidlertid ikke fremmed dersom vi løfter blikket vårt litt utover våre egne landegrenser. Også i vår tid har utallige mennesker gitt sitt liv for Kristus enten som martyrer eller i avsidesliggende klostre. I et samfunn som blir stadig mer overfladisk og materialistisk trenger vi å bli utfordret av det stille ropet fra martyrene. Vi trenger å høre vitnesbyrdet fra dem som har dødd fra denne verden og gitt sitt liv til Gud.

Vi trenger nok også å bli provosert over deres radikale etterfølgelse og la deres offer vekke oss fra vår materialistiske søvn.

Nå når vi begynner å miste de kristne privilegiene og det samtidig begynner å koste litt å være kristen trenger vi også å bli oppmuntret av deres frimodighet og styrke. «Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.» (Ef 5:14)

debatt,martyr,jesus kristus