Jesu disipler i et sekulært samfunn


Ligner kristne kameleonen som skifter farge etter omgivelsene? Eller fisk som flyter med strømmen? 

Hvem setter agendaen for våre liv? Bøyer vi oss for opinionen, for press, eller blir pragmatiske ut fra hva vi kan vinne av gunst, økonomi, status?

Slike spørsmål stiller den engelske teologen, forfatteren og kirkelederen John Stott i boken «The Radical Disciple, Wholehearted Christian Living», hvor han tar opp flere sider om hva det betyr å følge Jesus.

Dette er den siste boken han skrev. Han begynte og avsluttet den ved The College of St Barnabas hospital hvor han døde i 2011.

Kristne har et dobbelt ansvar i forhold til verden. På den ene side skal vi leve i verden, tjene hverandre og vitne. På den andre siden, unngå å bli formet av verden. Både eskapisme (virkelighetsflukt) og konformitet er sidespor. Gud kaller mennesker til seg, et folk som hører ham til. 1.Pet 2,9–10, Rom 12,2.

Stotts bekymring er at vi som sier vi er Jesus disipler, ikke vil ta til oss og lyde hans ord når det er utfordrende og provoserende. Han stiller spørsmålet: Er kirken Jesu herre, slik at den har frihet til å manipulere eller godta det den liker og fornekte det den ikke liker? Eller er Jesus Kristus vår lærer og herre, slik at vi tror og adlyder han?

Stott trekker fram noen trender som han mener vil innta Jesu disipler. Den første er pluralismen, blant annet sameksistens av religioner og livssyn som krever lik verdi og sannhet. Hvordan bør Jesu disipler respondere?

Med vennlighet og uten personlig hovmod, men uten å oppgi at Jesus Kristus er unik. Unik er han i inkarnasjonen, i soningen for våre synder, i oppstandelsen.

Bare han har beseiret døden. Ingen andre enn han er veien til Gud. I møte med pluralismen, er Jesu disipler kalt til å være et fellesskap av sannhet som står opp for Jesus Kristus.

En annen sekulær trend, er materialisme. En må skille mellom materien og materialisme. Jesus disipler lever i den fysiske verden. Gud har skapt verden og dens velsignelser og gleder er tilgjengelige for oss. Guds sønn ble menneske i verden, han gir sine gaver gjennom ord, vann, brød og vin.

Gud bekrefter den materielle verden gjennom inkarnasjonen, i dåpens vann og i nattverdens brød og vin. Materialisme derimot, er å bli okkupert av ting, penger og forhold som vil kvele vårt åndelige liv.

Jesu disipler er utfordret til enkelthet og til å se livet som en pilgrimsreise. Livet på jorda er en kort reise mellom to øyeblikk av nakenhet. Job 1,21.

Det tredje John Stott fokuserer på, er etisk relativisme. Relativismen har gjennomtrengt kulturen og siver inn i kirken. Det er ingen områder den er mer tydelig og åpenlys, enn på det seksuelle området.

Samliv og ekteskap mellom to av samme kjønn er akseptert og velsignet i flere kirkesamfunn, helt i strid med Jesu ord og undervisning. Matt 19,4–5.

I møte med relativismen er Jesu disipler kalt til lydighet mot Guds ord og vår Herre, Jesus Kristus. Og i alle situasjoner søke å anvende de bibelske prinsipp med omsorg, følsomt og tydelig.

En fjerde utfordrende trend, er narsissisme. Selvet er i sentrum. 2.Tim 3,2–4. En bruker verden til å speile seg selv. Det trengs ingen frelser, vi kan være vår egen. I kontrast til narsissisme, blir Jesu disipler tatt inn i kjærlighetens og nådens felleskap og får eksempel til tjeneste, omsorg og kjærlighet. Johs 13,34.

Kulturer, verdisystem, standarder og levemåter støter sammen. På den ene siden erfarer Jesus disipler fasinasjonen av verden rundt, på den andre siden den åpenbarte og gode Guds vilje. Det vil bli konfliktsituasjoner. Det fundamentale spørsmålet for kristne og kirken er: Hvem er herre?

Både «kristen» og «disippel» angår troen på Jesus. Men disippel, som John Stott foretrekker å bruke, uttrykker tydeligere forholdet elev til lærer.

Jesu disippel står i et personlig forhold til Jesus, tar til seg det han sier og gjør, lærer av det og gjennom livet formes etter hans bilde ved den Hellige Ånd. Rom 8,29, 2. Kor 3,18. Disippelen blir oppfordret til å vokse i innsikt og modenhet, Kol 1,28, og velge en enkel livsstil. 1.Tim, 6,6.

Livet leves i Guds skaperverk og vi kan ikke stille oss likegyldige til naturen, klima, miljø og menneskeverd. «Guds hensikt… vår omsorg for skaperverket reflekterer vår kjærlighet til Skaperen.»

Misjon, lidelse, forfølgelse er elementer i det å følge Jesus, og for noen, martyrium. Liv gjennom død er et av de dypeste paradoks både i kristen tro og kristent liv. Så er ikke døden avslutning, men for Jesu disipler veien inn til livet.