Debatt med kun juridiske argumenter

Uten datidens «illojalitet» ville det tatt lang tid før man hadde hatt kvinnelige prester. Da blir reaksjonen på nåtidens «illojalitet» ganske interessant.

Siden jeg konverterte i 1989, har jeg fulgt kvinneprestdebatten i Den norske kirke (Dnk) med lite engasjement. Men som utenforstående kan det være interessant – og helt kostnadsfritt – å gjøre seg noen refleksjoner.

For det første har argumentasjonen endret seg betraktelig siden 1960-, 70- og 80-tallet. Den gang fremførte man en rekke teologiske argumenter.

Tilhengerne av kvinnelige prester argumenterte med paulusord som at vi alle er ett i Kristus, med de første vitner til oppstandelsen og med et funksjonalistisk embetssyn. Motstanderne fremførte andre paulusord, tradisjonen, kefalé-struktur, ekteskapsanalogi, personelt embetssyn og økumenikk.

Utfordringen var vektingen av disse argumenter. Den moderne debatt ser ut til å være blitt rent juridisk: arbeidsmiljølov, konvensjoner om ikke-diskriminering og samvittighetsfrihet. Denne dreining merker jeg meg med interesse.

Dnk har i en årrekke være bestemann i klassen når det gjelder å løfte frem minoriteter og det som er viktig for dem, det være seg samer i sin alminnelighet, sørsamer, innvandrere, handikappede, personer med intoleranse for gluten eller alkohol, homofile og så videre.

Da får man en interessant anskuelsesundervisning i behandlingen av egne minoriteter. For i dag er de kvinnelige prester ingen minoritet. De er blitt en markant gruppe som omgis av et hav av sympati.

Kvinneprestmotstanderne – personifisert i pastor Mikael Bruun – er blitt en bitte liten minoritet som møtes av en flodbølge av avvisning, for ikke å si forakt. Tidligere var det helt motsatt.

Prinsipielt er jeg enig med ledelsen i Dnk i at kirken ikke er et forum for fremme av private meninger, men et fellesskap der prestene representerer dette. Da blir det vanskelig å ikke akseptere fullt fellesskap med kvinnelige prester.

For uansett hvordan man ser det, kan det i dag ikke være noe tvil om at Dnk har akseptert kvinnelig prestetjeneste. Men tar man et lite historisk tilbakeblikk, er det like klart at denne tjeneste ble innført i strid med nærmest ethvert representativt kirkelig organs standpunkt.

Disse ble overkjørt av politikerne med sin juss. Man må være en temmelig ekstrem statskirketilhenger for å se på Stortinget og Kongen i kirkelig statsråd som Dnks representative læreorganer den gang.

Uten datidens «illojalitet» ville det tatt lang tid før man hadde hatt kvinnelige prester. Da blir reaksjonen på nåtidens «illojalitet» ganske interessant.

Den vennlighet og det praktiske samarbeid som mange kvinnelige prester faktisk ble møtt av, for et par generasjoner siden, også fra dem som prinsipielt avviste slik tjeneste, er interessant i sammenligning med nåtiden reaksjon på konsekvensene av det motsatte standpunkt. I begge tilfeller dreide det seg om minoriteter som mente seg bundet av teologien eller Guds ord.

Fra katolsk hold blir vi i dag møtt med enorm imøtekommenhet fra Dnks side, spesielt om vi har behov for å låne kirkerom. Det så vi senest ved bispeordinasjonen vår i Nidarosdomen. For det er vi selvfølgelig mer enn takknemlige.

Samtidig er det vel ikke til å komme utenom at vi ved avvisningen av kvinnelig prestetjeneste sett fra en synsvinkel driver mobbing av kvinnene, og dét ikke bare ved noen individer, men institusjonelt!

Jeg skal ikke påstå at imøtekommenheten overfor oss skyldes at vi er en stor institusjon som man vanskelig kommer utenom, mens kvinneprestmotstanderne i Dnk er en stadig krympende mikroskopisk minoritet som kostnadsfritt kan marginaliseres enda mer. Men det er vanskelig ikke å la tanken streife en.

I min tid som luthersk prest (1980–89) var jeg en gang aktivt ulydig mot biskopen. Det var da han innsatte en leg nattverdforrettende, og det ville være min embetsplikt å registerføre hans nattverdforvaltning.

Det nektet jeg å gjøre under henvisning til Confessio Augustana, art. 28, som sier at man ikke skal lyde biskopene dersom de befaler noe som strider mot Guds ord.

Så fikk det bli opp til biskopen hvilke konsekvenser han villa dra for meg ut fra min ulydighet. Dette kunne naturligvis tolkes som mobbing av legfolk. Men biskopen mente saken var for liten til å gjøre noe nummer ut av den, og fant en pragmatisk løsning.

En ting er at Porvoo-avtalen vel viser at jeg var «litt forut for min tid». En annen mer interessant ting er hvordan man i dag vil håndtere ulydighet fra kvinneprestmotstandernes side.