Katolsk botslære

Når paven anser sivilt partnerskap for homofile som moralsk positivt, må man spørre om han virkelig ser på et slikt liv som synd.

Hva pave Frans står for når det gjelder homofili og tilgrensende saker, er ikke lett å bli klok på. Men man vil forgjeves lete etter forpliktende læreutsagn fra paven side som eksplisitt opphever Kirkens lære i slike spørsmål. Det er ikke slik han styrer Kirken og kommuniserer utad.

I sin artikkel En pave til besvær (Dagen 28.10) går Dag Øivind Østereng inn på noen temaer som kan utvide og gi et interessant perspektiv på pave Frans ord om offentlig-rettslig sikring av homofilt partnerskap:

«Homosexuals have a right to be a part of the family. They're children of God and have a right to a family. Nobody should be thrown out or be made miserable because of it. What we have to create is a civil union law. That way they are legally covered. I stood up for that.»

Østereng skriver at pavens budskap er at man bør ha en ikke diskriminerende, kjærlig holdning til homofile i familielivet. Dette er i pakt med det kristne kjærlighetsbudet, påpeker Østreng.

Men dette er en forkortet beskrivelse av virkeligheten. Den konkrete utfordring kristne familier står overfor på dette feltet, er ikke å ha en kjærlig holdning til en sønn eller datter med homofil orientering. Kjærligheten faller ikke bort.

Men når barnet går inn i et etablert forhold (institusjonalisert for eks ved vigsel) til en av samme kjønn, og vil ha dette forhold integrert i familien på linje med en heteroseksuell relasjon, da opplever mange foreldre en svært vanskelig situasjon. Holder de fast bibelens og kirkens lære om at homofilt samliv er synd, blir dette en stor lidelse.

Hvilket ansvar har foreldrene? De har et gudgitt og grunnleggende ansvar for å oppdra barna i troen og et rett moralsk liv (kristne dyder) også ved sitt eksempel (Kat. katekisme 2221ff). Utfordringene kan være tunge for kristne foreldre. Men de kan ikke la seg belære av samfunnets lovgivning på dette felt.

Østereng understreker med rette at helliggjørelsens vei er en prosess for den enkelte, en pilegrimsvandring mot hellighet: Mange av oss har en lang vei å gå til helligheten, og uten Guds tålmodige kjærlighet og nåde er vi uten håp. Slik er det.

Og Østereng henviser så til skriftemålets sakrament, som er stedet der Kirken tar imot syndere som søker Krist nåde og den fornyelsen ligger i kallet til et hellig liv.

Og han fortsetter: ”troende homofile er på denne veien, og uansett hva slags livssituasjon de befinner seg i, står Kirken der med den samme nåde, det samme kall til hellighet, og den samme åpne favnen, som til heterofile syndere,

Det katolske skriftemålet som Østereng altså her viser til, har forskjellige stadier. Først kommer anger, som er smerte i sjelen og avsky for den synd som er begått, med det forsett aldri mer å synde (Kat. Kat. 1451).

Derfor bør man forberede seg til skriftemålet ved å ransake sin samvittighet i lys av Guds Ord. Både Bergprekenen og apostlenes morallære er egnede skriftespeil (1454). Syndens skal bekjennes. Om man med viten og vilje holder noe tilbake, gis det ikke noen tilgivelse. Tilgivelsen følges av boten.

Den uorden synden har forvoldt, må gjøres god igjen ved boten. Den botferdige må sone for synden for å kunne leve videre i et nytt liv ( 1459). Skriftemålssakramentet forvaltes av Kirken og er relatert til kirken som fellesskap. Den tydeligste markering av det er at den som har dødssynd på samvittigheten, bør ikke motta nattverd uten forutgående skrifte (1457).

En dødssynd er en alvorlig synd, Alvoret forklares ut fra De 10 bud. Den må dessuten begås med full bevissthet og med overlegg (1857-1859). Homofilt samliv er synd, det må derfor skriftes. Det krever anger, bekjennelse av at homofilt samliv er synd, og bot og nytt liv. Dette er en dødssynd med gitte konsekvenser i forhold til nattverden.

Nå heter det at paven ikke har opphevet eller endret læren om homo- og heteroseksuelt samliv, da er slikt liv fortsatt syndig og det må tas opp i skriftemålet. Men når han så anser sivilt partnerskap for homofile som moralsk positivt, må man spørre om paven virkelig ser på slikt liv som synd.

Hvilken betydning skal skriftemålet ha i katolsk kristenliv? Paven lar dette tema ligge, selv i den meget viktige teksten Amoris Laetitia kap. 6. Er det forsvarlig av paven/Kirken å anbefale en ordning i samfunnet som er i strid med naturretten slik den er nedfelt i De 10 bud?

For Den katolske kirke vil det være utenkelig å legitimere lov om selvbestemt abort, for det er i strid med det 5. bud.

Biskop Eidsvig har på sin side slått fast at den som praktiserer homofilt samliv, ikke trenger å ha dårlig samvittighet for det.

«Det han (paven) sier er at ingen må leve i ensomhet på grunn av sin legning. Det er et synspunkt jeg har sympati for. De som er troende må alltid leve etter sin samvittighet. Dette vil nok berolige mange troendes samvittighet,» sier Eidsvig til Vårt Land 22.10.

Man trenger altså ikke å skrifte slikt, for paven skal ha opphevet at homofilt samliv er synd. Men noen slik opphevelse fra pavens side foreligger altså ikke.