UIO SKIEN: Diskriminering av Ungdom i oppdrag i forbindelse med avgiftsrefusjon for foreninger i Skien kommune, er et ferskt eksempel på totalitært tankegods, skriver kronikkforfatteren.

Religiøs analfabetisme som demokratisk problem

Skien kommunes diskriminering av Ungdom i Oppdrag aktualiserer hva som kan skje når bestemte former for tro og trosuttrykk ikke blir tolerert.

Alle mennesker tror. Noen tror på Gud, andre på noe annet. Agnostikere og ateister tror også; de tror at Guds eksistens er usikker eller at han ikke finnes. Skien kommunes diskriminering av Ungdom i Oppdrag aktualiserer hva som kan skje når bestemte former for tro og trosuttrykk ikke blir tolerert.

Vårt samfunn omtales ofte som livssynsåpent. Dette betyr ikke livssynsfritt, men at ulike trosposisjoner og trosuttrykk lever side om side i det offentlige rom. Slik må det nødvendigvis være. Om så ikke var tilfellet, ville vi trådt ut av det åpne, demokratiske samfunn og vært på full fart inn i det totalitære.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Totalitære samfunn kan enten være religiøse, sekulære eller ideologiske, men har til felles at de begrenser eller hindrer andres rett til å definere egen tro og trospraksis.

Politisk islam, diktatorisk paranoia (Nord Korea) og marxistiske regimer (f.eks. tidligere Sovjetunionen) er eksempler på dette. I slike land er det både vanskelig å tro, praktisere tro og bytte tro.

Et livssynsåpent samfunn sikrer trosfrihet for alle. Dette er helt i samsvar med FNs Menneskerettighetserklæring, som anerkjenner både menings- og ytringsfrihet (§19), organisasjons- og forsamlingsfrihet (§20) og trosfrihet (§ 18).

Men hva betyr dette i praksis?

Tvang til tro er dårers tale, skrev salmedikteren Grundtvig. Dette understreker noe viktig. Om tro løsrives fra personlig overbevisning, er tro ikke lenger tro, men tvang eller plikt. Ingen kan tvinges til tro, men må få velge selv. Heller ingen, kan tvinges til ikke å tro.

Et livssynsåpent samfunn gir oss likevel ingen mulighet til å skjerme oss helt fra andres meninger, holdninger eller handlinger. Om troen er personlig, er den likevel ikke privat. Om vi er «hele mennesker», vil vår tro komme til uttrykk i praksis. Ikke bare privat og i trossamfunnene, men også i det offentlige rom. Vi er troende mennesker der vi er, enten alene eller sammen med andre.

Et livssynsåpent samfunn forutsetter og tillater mangfold. Vi må lære å leve med dette mangfoldet og ta stilling til det. Vi må ikke være enige med andre. Vi har rett til å ta til motmæle og mene noe annet. Men et livsynsåpent samfunn forutsetter at de vi er uenige med har samme rettigheter som oss.

I offentlig debatt støter vi på former for religiøs analfabetisme. Med dette menes religiøs forlegenhet og inkompetanse. Mange har åpenbar berøringsangst i møte med tro og ser dessverre ikke ut til å forstå hva tro er og betyr for mennesker.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Den naturlige koblingen mellom identitet og tro, tro og liv, og tro og praksis blir misforstått eller forsøkt demontert. Vulgære varianter av typen «tro på hva du vil, men hold det for deg selv», forekommer stadig. Tro blir på denne måten forsøkt muret inne fra omverdenen og bagatellisert. En får dessverre ofte inntrykk av at ytringsfrihet og trosfrihet er mindre viktig enn andre menneskerettigheter.

Vårt Lands reportasje om diskriminering av Ungdom i oppdrag (UIO) i forbindelse med avgiftsrefusjon for foreninger innen idrett og kultur i Skien kommune, er e t ferskt eksempel på religiøs analfabetisme og totalitært tankegods.

UIO har i likhet med alle andre kristne organisasjoner og trossamfunn et verdigrunnlag. Selv om en skulle være uenig i dette verdigrunnlaget og hvordan det kommer til uttrykk, er UIOs møter og arrangementer like fullt åpne for allmenheten. UIO er ingen lukket «sekt». En kan, som tilfellet er for alle andre organisasjoner i samfunnet, selv velge om en vil ha noe med UIO å gjøre.

UIO har et tradisjonelt kristent syn på ekteskapet. Det er ikke særlig kontroversielt. Selv om flere kristne organisasjoner og kirkesamfunn har beveget seg i annen retning, er UIO sitt syn fortsatt det som har størst oppslutning globalt.

Bør UIO diskrimineres i det offentlige rom og forfordeles ved tildeling av offentlige midler fordi de i denne saken går mot strømmen? Det er det ingen grunn til.

UIOs medlemmer betaler skatt som alle andre samfunnsborgere. Da er det ikke unaturlig at deres kristne kulturaktiviteter tilgodeses på lik linje med andre aktører i frivillig sektor.

UIOs aktiviteter er åpne for alle. En velger selv om man vil ta del i fellesskapet og de aktiviteter som tilbys. Ikke ulikt idrettslag og andre organisasjoner.

Det vil være høyst oppsiktsvekkende om myndighetene, lokalt eller nasjonalt, bedriver teologisk meningssensur når vedtak om bevilgninger til idrett og kultur fattes.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det vil også være oppsiktsvekkende om offentlige myndigheter skulle definere noen teologiske meninger mer høyverdige enn andre.

På samme måte ville det være problematisk om UIO forsøkte å blande seg inn i verdigrunnlaget til andre lag og foreninger innen idrett og kultur. Det er da heller ikke tilfelle.

Det livssynsåpne samfunn forutsetter respekt for andres meninger, tanker og tro. Omtalte eksempel fra Skien kommune viser det stikk motsatte. Her synliggjøres manglende respekt for menings- og ytringsfrihet, trosfrihet og organisasjons- og forsamlingsfrihet.

Det vises heller ikke respekt for minoriteters rett til å hevde noe annet enn majoriteten. Vi er vitne til religiøs inkompetanse, totalitært tankegods og diskriminering.

Dette sakskomplekset synliggjør er et betydelig demokratisk problem som norske politikere på alle nivå burde være mer bevisst på. For nye saker og konfliktområder dukker stadig opp i samfunnsdebatten.

Politikere uttaler seg ofte kritisk mot alvorlige overtramp mot trosfriheten i andre land, hvilket jeg applauderer, men evner de i like stor grad å fange opp de økende totalitære strømdrag på trosfrihetsområdet som brer om seg i eget land? Trosfrihet er åpenbart ikke noe vi kan ta for gitt. Det er noe vi tydeligvis må kjempe for.

Etter hvert som sekulariseringskreftene og «hverdagspopulismen» fester sitt stramme grep om land og folk, vil frontene skjerpes. Retorikken tilspisses. Noen bringes til taushet og bukker under fordi presset blir for tungt å bære. Annerledes troende og tenkende tar nå plass i skap som andre nylig forlot med brask og bram.

Trosfriheten er under betydelig press. Dette er ikke et livssynsåpent samfunn verdig.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Les også
Ungdom i Oppdrag kan gå glipp av 124.000 kroner på grunn av homofilisyn
Les også
Reagerer på at kristen misjonsorganisasjon nektes støtte på grunn av homofilisyn