Hvorfor vegrer Ottosen seg for å lese som apostelen?

Den moderne teologi ser bort fra Skriftens egen historiske lesning, og hevder likevel at den tror på Bibelen som sann, men at tekstene må forstås annerledes enn historisk beretning, dvs. som poesi og billedtale. Det er det Ottosen også antyder.

Først vil jeg beklage overfor Espen Ottosen, dersom jeg har tillagt ham synspunkter han ikke har og skyter på en stråmann i mitt stykke 13/10. Veldig fint om det bare er en stråmann og han distanserer seg fra de bibelstridige synspunktene jeg refererer!

Men noen virkelig samtale får vi ikke når han svarer som han gjør, for i stedet for å ta tak i mitt hovedanliggende, kommer han med spørsmål og anklager om noe helt annet. Stråmannsargumentet kan jeg lett sende i retur. Jeg skal likevel la det debatt-tekniske ligge og svare på spørsmålene.

Ottosen antyder at jeg ikke vet forskjell på poesi, billedtale og historisk beretning. Skal jeg lese Bibelen bokstavelig, må jeg for å være konsekvent mene at solen går rundt jorden osv.

Poesi og billedtale skal også i Skriften leses som poesi og billedtale, ikke som naturvitenskapelig beskrivelse av virkeligheten. Det er heller ikke slik at historiske tekster i Bibelen bruker naturvitenskapelige definisjoner og termer.

Selv almanakken som Universitetet i Oslo gir ut (beregnet av Institutt for teoretisk astrofysikk), skriver at solen går opp og solen går ned. Ingen skal anklage UIO for å tro at solen går rundt jorden. Men vi beskriver til daglig virkeligheten slik den tar seg ut for oss. Det gjør også Skriften.

Så har Ottosen rett i at både Luther og andre strevde med dette, og det er lett å finne latterliggjørende eksempler. Men det tjener ikke sakligheten i vår samtale.

Det jeg har rettet kritikk mot hos Ottosen er at han vegrer seg mot å lese skapelsesberetningen som en historisk beretning, slik resten av Skriften gjør. Jeg viste til 2. Pet 3:3ff, hvor apostelen Peter helt åpenbart leser 1. Mos 1 som en historisk beretning om hvordan Gud skapte den første verden. Han leser også 1. Mos 7 som historisk beretning om en verdensomspennende flom som fikk den første verden til å gå under. Hvorfor vegrer Ottosen seg for å lese som apostelen?

Å lese disse beretningene som poesi og billedtale, myter eller legender, strider mot Skriftens lesning. Den moderne teologi ser bort fra Skriftens egen historiske lesning, og hevder likevel at den tror på Bibelen som sann, men at tekstene må forstås annerledes enn historisk beretning, dvs som poesi og billedtale. Det er det Ottosen også antyder.

Da opererer han med et sannhetsbegrep på linje med moderne teologi. Det var derfor jeg trakk sammenligningen. Jeg vil glede meg stort om Ottosen bekrefter at han vil lese 1. Mos 1 slik Jesus og apostlene gjør. Men et ja til den lesning som Jesus og apostlene gjør innebærer også et nei til en annen lesning. Jeg savner det fra Ottosens penn.

Skriften har også en kronologi, helt fra Adam. Visst kan Skriften ved opptegnelser av slekt gå forbi noen ledd. Det ser vi lett ved å sammenligne Matteus 1 med opptegnelser i GT. En sønn kan brukes om en etterkommer i senere generasjoner. Derfor kan også Jesus omtales som Davids sønn.

Men når det står om Metusjalah at han var hundre og åttisju år gammel da han fikk sønnen Lamek, så står tidsangivelsen fast selv om Lamek skulle være en sønnesønn. Denne kronologien tar Årikstad på alvor. Han tror på den. Det gjør ikke den moderne teologi. Den forholder seg helt likegyldig til tidsangivelsene i urhistorien. Jeg savner at Ottosen sier hvordan han leser.

Jeg vil også nevne Rom 5,12 hvor det står at synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden. Det hviler på en lesning av 1 Mos 3 som virkelig historie. Denne setningen i Rom 5,12 kan ikke forenes med evolusjonsteorien, da evolusjonsteorien forutsetter død som en vesentlig faktor i selve utviklingen, og lenge før homo sapiens.

Ottosen tar oppgjør med Årikstads nye bok, men hva har han å si om «Den store fortellingen», en sentral lærebok på blant annet Fjellhaug? Det meste av det jeg skrev om moderne teologi kan finnes i den. Grenseoppgangen overfor Årikstad er skarp, men jeg ser ingen grenseoppgang den andre veien. Det uroer meg.

Skriften kan ikke harmoneres med den moderne naturvitenskaps «a priori» (forutsetninger) og virkelighetsoppfatning. En apologetikk som forsøker det, svikter Skriften.