«Dersom vi vektlegger bibeltekstens historiske mening og konteksten den er skrevet inn i, blir skrifttolkningen mindre subjektiv», skriver Simeon Ottosen.

Nei, Bibelen er ikke skrevet til oss

Å tenke at Bibelen er skrevet for oss, og ikke til oss, skaper ikke distanse til Bibelen. Det bidrar derimot til at vi unngår å misforstå den.

I Dagen 21. oktober siterer Andreas Årikstad fra en sak som jeg skrev for iTro i 2018: « Å lese Bibelen i sin kontekst». Årikstad henter ut et avsnitt der jeg argumenterer for at Bibelen ikke er skrevet til oss, men for oss. Han siterer også Bjørn Are Davidsen og Jon Romuld Håversen som sier det samme.

Ifølge Årikstad er et slikt skille kunstig og bidrar til «å holde Bibelen på en armlengdes avstand.» Han mener at Bibelen ikke bare er skrevet for oss, men også til oss, fordi Gud dypest sett er Skriftens forfatter. Og han kan tale på tvers av alle tider og inn i våre hjerter.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Først har jeg lyst til å påpeke ironien i at Årikstad henter ut et avsnitt fra en artikkel som handler om at Bibelen må leses i lys av sin kontekst, uten å ta hensyn til avsnittets kontekst. For i artikkelen hevder jeg blant annet at Bibelen «er en levende bok som er til nytte for hvert enkelt menneske og som kan virke til frelse.»

Jeg kan derfor helhjertet slutte meg til Paulus ord, som Årikstad siterer, om at Bibelen er skrevet til lærdom og formaning for oss, og at Bibelen blant annet er nyttig til overbevisning og rettledning (Rom 15,4; 1.Kor 10,11; 2.Tim 3,16). Så er jeg usikker på hva Årikstad egentlig vil vise med alle disse bibelversene han siterer. Slik jeg ser det kan tekstene i like stor grad tas til inntekt for at Skriften er skrevet for oss, som til oss.

Mye kan sies om Årikstads påstand om at Bibelen er skrevet til oss. Jeg mener han vektlegger den guddommelige siden av Skriften i så stor grad at den historiske og menneskelige siden av Skriften overstyres.

Dette er problematisk, særlig med tanke på hvor viktig inkarnasjonen er i kristen tro. Det er avgjørende for vår tro at Gud ble menneske i den historiske personen Jesus fra Nasaret. Den kristne åpenbaringen er forankret i historien, og det må også få konsekvenser for vårt syn på Bibelen.

Jeg tror dessuten at Årikstads tilnærming vil føre til at bibeltolkningen blir svært subjektiv. Er det noe hermeneutikkens innsikter har vist oss, så er det at ingen er nøytrale i møte med en tekst. Vi bringer alle med oss en forforståelse. Det vil altså si at en bibeltekst forstås annerledes av 25 år gamle Simeon fra Norge, enn av 59 år gamle Mary fra Ghana.

Dette er ikke til hinder for tanken om at Gud kan tale rett inn i våre hjerter gjennom Bibelens ord. Men et for stort fokus på at Skriften er skrevet til oss kan gjøre tolkningen av Skriften til en individuell øvelse der enhver er i sin fulle rett til å hevde sin egen tolkning. For Skriften er jo tross alt skrevet til meg.

Dersom vi vektlegger bibeltekstens historiske mening og konteksten den er skrevet inn i, blir skrifttolkningen derimot mindre subjektiv og mindre preget av vår forforståelse, selv om dette ikke løser alle utfordringer ved å tolke Bibelen.

Det største problemet for Årikstad er imidlertid at hans tilnærming til bibeltekstene vil føre til absurde konklusjoner. Dersom bibeltekstene er skrevet til oss alle, hva skal vi da gjøre med ordene i 3. Mos 3,17b: «Fett og blod må dere aldri spise»? Betyr disse ordene at jeg ikke kan spise fett og blod?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Selvsagt ikke, vil noen hevde, for vi som tror på Jesus tilhører jo ikke den gamle pakt. Men er det da en rett frem lesning av Skriften – som Årikstad stadig betoner viktigheten av – som styrer vår bibeltolkning? Dersom bibelteksten faktisk er skrevet til Simeon, er vel den mest naturlige forståelsen av teksten at det er forbudt for Simeon å spise fett og blod.

Jeg regner med at Årikstad ikke mener at det er forbudt for meg å spise fett og blod, selv om han mener at bibelteksten er skrevet til meg. I så fall blir spørsmålet hva Årikstad tenker om en israelitt som levde i det gamle Israel for over 2000 år siden og fikk opplest denne teksten?

Årikstad vil vel være enig i at det for ham var forbudt å spise blod og fett. Men da står vi igjen med et stort problem: Bibelteksten er skrevet til oss begge, men bare en av oss skal lese teksten «rett frem», og gjøre som det står.

Kanskje vil Årikstad hevde at det er annerledes med visse gammeltestamentlige tekster enn med andre. Kanskje er ikke deler av 3. Mosebok skrevet til alle, slik Skapelsesberetningen er. For som Årikstad selv hevder: «Den er Guds evige ord om hvordan skapelsen fant sted.»

Årikstad må gjerne skille mellom det i Bibelen som er direkte adressert til oss, og som må leses som det står, og det som ikke er det. Men hvordan finner han frem til dette skillet? Hvordan fastslår vi hva som er direkte adressert til oss, og hva som ikke er det? Hvor skal vi sette grensen, og hvem skal eventuelt gjøre det?

Hvis vi derimot tenker at Skriften skrevet for oss, og ikke til oss, slipper vi langt på vei disse problemene. Selv om hvert ord i Skriften ikke er skrevet til meg, kan jeg likevel tenke at bibeltekstene er levende, at de har en hensikt, og at det er til nytte for meg å lese dem.

Ja, jeg kan til og med tenke at Den hellige ånd kan virke i bibeltekstene og skape tro i dag, noen tusen år etter at bibeltekstene ble forfattet. Å tenke at Bibelen er skrevet for oss, og ikke til oss, skaper ikke distanse til Bibelen. Det bidrar derimot til at vi unngår å misforstå den.

Les også
Bibelen er skrevet til deg
Les også
For skråsikkert om skapelsen