«De som er satt til å vokte og
...
«De som er satt til å vokte og vise omsorg for menigheten gjør det svært vanskelig å starte en helbredelsesprosess og veien tilbake, da disse lederne har valgt side», skriver artikkelforfatteren. Foto: Herman Frantzen
debatt
Hvor ble alle heltene av?
Del
Etter den siste tidens skriverier rundt lederskiftet i Hillsong Norge, hender det som stort sett alltid skjer: Masse ledere og medarbeidere som skryter hemningsløst av noen som har gitt livet sitt til kallet og ofret alt. 

Dette er en liten refleksjon og et stort heiarop til de som ligger ødelagte i veikanten, eller fortsatt ligger midt på motorveien og lurer på hva som traff dem.

Det er mange som står klare for å ta imot, lytte til, gråte med og gå sammen med. For når tomheten og tausheten treffer, er det vanskelig å håndtere høylytte ledere som skryter hemningsløst av sine kolleger.

Vi håper vel alle at de som leder, står opp for de svake, og har rettferdighetssansen skrudd på. Alltid.

Når ledere blir tatt med buksene nede, eller forlater sin post fordi de har trampet over grenser og påført sine medarbeidere dype sår, eller ved slett ledelse skaper en kultur hvor det er så og si umulig å si fra om ting som er sterkt kritikkverdig, ageres det.

Men hvordan gjøres det i miljøene rundt disse som forlater sine stillinger? Kompiskjøring? En misforstått hedrekultur? Konfliktskyhet? Hva føler du nå?

Spørsmålet stilte jeg ikke til noen som hadde vunnet et trofe eller medalje, men til noen som hadde forlatt kirka si på grunn av usunn kultur og en ledelse som ikke behandlet folka sine så bra. De hadde akkurat fått vite at lederne hadde trukket seg. Følte de lettelse, glede, sorg, sinne, tomhet?

En blanding. Noen fordi det hadde gått såpass lang tid siden de ikke orket mer. Andre fordi det var kun dager siden.

Felles for dem er at alle fikk opp masse følelser som viser at ting ikke er ok. Et engasjement de selv egentlig ikke forstår hvorfor kommer opp igjen. For noen er det snakk om 10+ år siden.

Det å være på riktig side i kampen, vinne gull, se at kirka fylles opp, high fives og unge mennesker som står i kø for å bidra. Finnes det noe bedre? Finnes det et større kick enn å være på oppdrag for Gud selv?

Noen forsvinner, men det er jo ikke noe problem da det står mange til å ta over på et blunk.

Hvorfor forsvinner folk? Hvorfor kommer de ikke engang til kirken?

Det finnes egentlig ikke tid til å spørre, da de som er 100 prosent involvert, driver Guds menighet framover i et forrykende tempo. Det er scenerøyk, stemning, bass som treffer mellomgulvet, hender løftet, og et herlig skue med mange unge mennesker.

Man får heller leve med litt krasse ledere, litt harselering fra scenen, tilbakemeldinger som på en vanlig jobb ikke hadde hørt hjemme noe sted. Man gjør jo selve livet sammen. For Gud. For kirka. For menneskene.

Når lyset slukkes, bassen dempes, hendene senkes og man kjenner at batteriet er tomt. Da kommer tankene.

Har jeg vært med på dette uten å bry meg om de menneskene som forsvant? Hvor er min egen tro? Lot jeg meg virkelig tråkke på av lederne mine så mye?

Hvorfor gikk jeg ikke før? Hvordan kunne jeg leve med dette og se vennene mine gjennomgå så mye ufint. Hvorfor sa jeg ikke fra? Hvorfor sier ingen andre fra?

Hvordan kan de som er ledere få så mye skryt av folk utenfor settingen vår? Er det ingen som ser hva som egentlig skjer?

Hva skal jeg gjøre med meg selv nå? Er jeg virkelig så dum? Hvor er det plass til meg? Hvem bryr seg egentlig i det hele tatt?

Etter den siste tidens skriverier rundt lederskiftet i Hillsong Norge, hender det som stort sett alltid skjer: Masse ledere og medarbeidere som skryter hemningsløst av noen som har gitt livet sitt til kallet og ofret alt.

Facebooksiden min har flommet over med gode ord til de som sa takk for seg. Hovedleder i Hillsong internasjonalt, Brian Houston, mottar beskjeden med stor sorg.

Og det er bare godord å spore, kun noen som nevner at det sikkert blir ordnet opp i det som eventuelt ikke har vært så bra. Det blåser jo alltid på toppen.

Hvor mye reflekteres det over følgene til de som har forlatt menigheten (eller vurderer det)? Når også toppledere i andre kirker og sammenhenger, heltene til mange, roper heia til sine venner og kolleger, og implisitt formidler at de som ligger strødd rundt omkring med sår og ødelagte hjerter ikke er så viktige å høre på?

De som er satt til å vokte og vise omsorg for menigheten gjør det svært vanskelig å starte en helbredelsesprosess og veien tilbake, da disse lederne har valgt side. De gratulerer de som trakk seg med flott innsats, og kroner dem med titler som «de største de siste 15 år i Norge».

Hva skal til for å bryte tausheten? Er det feil å forvente at alle som leder står opp for de svake, og har rettferdighetssansen skrudd på. Alltid?

debatt,meninger,leif ingvald skaug,hillsong,kristenledere,hillsong norway