Tanker om tro og vitenskap

Gyldigheten av den beskrivelse Bibelen på dette punkt gir av mennesket, kan vanskelig bestrides. Det gjelder helt uavhengig av hvilken modell en legger til grunn for forståelsen menneskets tilblivelse. 

Diskusjon om forholdet mellom tro og vitenskap dukker med jevne mellomrom opp i Dagens debatt-spalter.

Flere innlegg i det siste tar utgangspunkt i en nylig utkommet bok som forsvarer kreasjonismens påstand om at verden slik vi i dag kjenner den, ble til ved en guddommelig skaperhandling for omtrent seks tusen år siden.

Det moderne vitenskapelige verdensbilde må altså avvises som uforenlig med bibelsk gudstro.

Det riktige i dette resonnementet er at moderne vitenskap slik den vokste fram fra det 16. århundre av, bærer på en ideologisk bagasje.

Den er nemlig avhengig av en virkelighetsforståelse som reduserer alle fenomener i verden til elementer som kan måles og veies; masse og hastighet er de eneste interessante størrelser. Vitenskapens kritikere har rett i at dette er en ensidig og utilstrekkelig virkelighetsbeskrivelse.

Det betyr imidlertid ikke at det man finner ut med dette utgangspunkt, nødvendigvis er feil. Newtons fysikk er det mest direkte resultat av dette utgangspunktet, og selv om dens modeller er blitt justert av relativitetsteori og kvantefysikk, er den fremdeles korrekt når hastighetene er små i forhold til lyshastigheten.

Dette er noe alle er enige om. Kreasjonister polemiserer, så vidt jeg vet, ikke mot Newtons gravitasjonslov.

Evolusjonslæren anvender samme metodiske utgangspunkt på studiet av livets utvikling. Det er mer problematisk, særlig hva mennesket angår, fordi mennesket ikke lar seg redusere til fysiske og kjemiske prosesser.

Derfor vil nesten alle forholde seg til denne modellen som ensidig og utilstrekkelig, og komplettere den med en forståelse av menneskelivets ukrenkelighet og menneskets moralske ansvarlighet. Det gjør også evolusjonsbiologer, selv om de ikke alltid vil innrømme det.

Det betyr ikke at det evolusjonsbiologien har å si om livets utvikling, er feil. Men den drar med seg en ideologisk bagasje det er viktig å være oppmerksom på både for å forstå hvordan den er blitt til og hvordan dens resultater skal fortolkes.

Særlig problematisk blir dette når en naturalistisk virkelighetsforståelse brukes til å generere nye faglige problemstillinger, slik det skjer i bioteknologien og forsvares av transhumanismen. Her er det utvilsomt rom for mer kritisk selvbevissthet fra biologenes side.

Kreasjonister har altså rett i at det kan være grunnlag for kritikk av moderne naturvitenskapers virkelighetsforståelse, men de har ikke rett i at dette diskvalifiserer dens resultater. Det er en framgangsmåte som hverken er konstruktiv eller troverdig.

Adskillig mer konstruktivt er det etter min oppfatning å framheve hvordan skapertro kan komplettere vitenskapenes tunnelsyn og slik bidra til deres egen faglige fornyelse. Her er det rom for en kreativ dialog om vi kan møte hverandre med respekt for det vi kan lære av hverandre.

Et av kreasjonistenes ankepunkt mot evolusjonslæren er at den tar bort tanken om et historisk syndefall, og dermed forutsetningen for den kristne forsoningslæren. Det er ikke riktig.

Gyldigheten av den beskrivelse Bibelen på dette punkt gir av mennesket, kan vanskelig bestrides. Det gjelder helt uavhengig av hvilken modell en legger til grunn for forståelsen menneskets tilblivelse.

Men både et realistisk menneskesyn og en bibelsk frelsesforståelse er av avhengig av at fenomener som synd, skyld og soning oppfattes som reelle fenomener. På det punktet har den vitenskapelige naturalisme mye å lære.