Stopp. Lytt. Spør. Løft blikket!

Pionerarbeid er ikke kirkens arbeid, det er kirken – akkurat som en gudstjeneste er det.

Europa sett med missiologiske øyne kan beskrives som enten grufullt, eller store muligheter - alt ettersom en ser det.

Kulturen vår er i stor grad sekulær og humanistisk. Kirken, om forstått som de som bekjenner Jesus som den eneste frelser, er blitt en minoritet. Denne minoriteten står overfor to utfordringer.

For det første, en utfordring til å leve et annerledes liv. Vi strever litt der, for humanismens verdier er ikke alltid så ulike enn de kristne. Men troen, selve roten, er radikalt annerledes. Svaret er så enkelt som det er nettopp utfordrende; følg etter Jesus. Og så var det den andre utfordringen:

For vi er ikke bare kalt ut fra samfunnet, vi er også sendt tilbake. Dagens Europa er en stor misjonsmark, og kirken slik den har vært, har i liten grad evnet å nå ut.

Det fine er at Gud i stadig økende grad gjør det han gjør når en utfordring dukker opp, han reiser opp mennesker med nådegaver til å gjøre noe med det. I dette tilfellet evangelister, menighetsplantere, misjonærer, la oss bruke begrepet pionerer. Mennesker som sendes med evangeliet inn i geografiske og sosiale grupperinger der evangeliet er glemt eller i ferd med å glemmes.

Dem er det mange av i dagens Europa. Og nå er jeg kommet til det jeg har lyst til å løfte frem med denne artikkelen:

Alt for ofte ender disse pionerene opp med å være helt eller delvis frakoblet kirken. Alt for ofte ser en også pionerer som ikke har noe reelt team rundt seg, men ender opp med å stå i en tjeneste mer eller mindre alene. Bare det siste halvåret har jeg vært borti slike eksempler både i Norge, Tsjekkia, Russland og Frankrike.

Pionerene i ungdomsarbeid som opplevde at mange heiet, men ingen evnet å hjelpe til å tenke langsiktig, trene ledere som kunne ta arbeidet videre. Pionerene som fulgte kallet og flyttet til et sted geografisk helt avskåret fra annet kristent fellesskap, de hadde mye engasjement, men i ensomheten falt den ene ut i avhengighet.

Menighetsplanterekteparet som i misjonslederens iver ble sendt alene for å plante menighet, det gikk en stund, så orket de ikke mer. Misjonærene som flyttet til et annet land, som prøver å virke ut fra en eksisterende kirke, men som opplever at de ikke blir forstått og verdsatt.

Jeg har hørt historiene fra pionerens side, derfor høres det ut som om det er de andres feil når jeg skriver. Men det er bare deler av sannheten. Ansvaret her er gjensidig. Kirken og dens ledere trenger å strekke seg langt for å forstå og inkludere pionerene og det arbeidet de står i. Pionerene trenger å smøre seg med tålmodighet, forstå at de ikke er svaret på alle problemer, at de er en del av en større sammenheng, og at Gud ikke kaller dem til å gå alene. Kaller han dem til å gå, vil han også reise opp andre. Våg å vente.

Noe av det avgjørende her er at vi alle forstår det større bildet. Forstår og erkjenner at vi i dag lever i en misjonsmark. Forstår og erkjenner at Gud er en misjonerende Gud, en Gud som alltid vil videre til nye mennesker. Forstår og erkjenner at pionerarbeid ikke er pionerens arbeid, heller ikke kirkens arbeid, det er Guds arbeid - hans initiativ.

Jesus er hodet, enhver som bekjenner Jesus som Herre er lemmer på legemet. Når hånden blir satt i bevegelse for å nå mennesker som ikke har hørt med evangeliet, er det hodets arbeid. Akkurat som det er hodets arbeid når munnen forkynner på en gudstjeneste. Hånden arbeider heller ikke særlig bra uten at øyet ser. Pionerarbeid er ikke kirkens arbeid, det er kirken - akkurat som en gudstjeneste er det.

Rent praktisk har vi etter hvert fått opp flere organiserte former for trening av pionerer i Europa i dag. M4, trening og oppfølging av menighetsplanterteam, er et strålende eksempel. Det er flere lignende initiativ, og det dukker også opp treningsskoler som forbereder pionerer før de setter i gang.

Det er også flere eksempler på pionerer med noen års erfaring på baken, som nå inviterer gryende pionerer til å bo sammen med dem over en periode, for å lære ved å imitere. Vi trenger mer av alt dette. Vi er på mange måter på god vei, samtidig har vi noen steg igjen å gå. Vi har ingen pionerer å miste.

Vi er på vei inn i, i stor grad allerede i, en tid der kirken i Europa er en minoritet. En minoritet som er kalt ut av samfunnet, så sendt tilbake. La oss ta innover oss at det er hele legemet som er sendt. Pionerene skal ikke gjøre jobben for resten, de skal lede an. Da trengs det at det er kort avstand, nære relasjoner.

Kirke og organisasjonsleder: Du er herved utfordret til å sette av tid til å lytte, spørre, reflektere og be over dette. Du er kalt til mer enn å heie. Løft blikket!

Pioner: Du er herved utfordret til å ikke løpe av sted alene. Stopp opp, lytt og reflekter. Forstå det store bildet i Guds plan. Løft blikket!