Skulderklappets betydning

For få tiår siden henvendte store grupper av unge mennesker seg til misjonsorganisasjonene. – Jeg har misjonærkall, kan dere sende meg? Nå er situasjonen til dels snudd på hodet.

Misjonsstatistikken for 2019 foreligger. Dette er interessant lesning.

Her kan vi lese at organisasjonene og kirkesamfunnene i NORME og Digni totalt har minst 300.000 medlemmer. Av disse medlemmene er omtrent 80.000 under 26 år. De har 10.000 ansatte, som i 2019 utførte 7.400 årsverk.

I 2019 ble det samlet inn 1,8 milliarder kroner, og medlemsorganisasjonene mottok enda mer i offentlig støtte til sine nasjonale og internasjonale virksomheter. Engasjementet er stort. Misjons-Norge er en betydelig sivilsamfunnsressurs.

Samtidig ser vi en negativ utvikling når det gjelder internasjonal misjon, i hvert fall hva misjonærutsendelser angår. Nedgangen på antallet utsendinger har skjedd jevnt og trutt over de siste 15–20 årene.

Dette kan ha forskjellige årsaker. Organisasjonenes egne prioriteringer og strategier er en mulig årsak, utsendingenes egne ønsker og behov en annen.

Det er også verd å merke seg at de store misjonsorganisasjonene innrapporterer færre langtidsutsendinger mens mindre organisasjoner øker. Alt dette kan det være grunn til å se nærmere på.

Men utviklingen av norsk misjon skjer ikke i et vakuum. Vi må også forholde oss til den internasjonale utviklingen. Svekkelse av kristendommens posisjon i vesten gir oss endrede oppgaver her hjemme.

Vekst i sør og øst innebærer også at vi i vårt internasjonale arbeid må utvikle nye modeller for samarbeid med nasjonale kirker og andre internasjonale partnere. Våre mannskaper, budsjetter og strategier må samordnes med deres. Tiden for «solo-raids» er forbi.

Evnen til samarbeid er viktigere enn noensinne. Unge norske misjonærer med «neo-koloniale» personlighetstrekk vil få problemer. Sammen blir et stadig viktigere ord.

Selv om det er god grunn til å gå strategiene etter i sømmene, er det også grunn til å se på hva som har skjedd med rekrutteringen.

Er misjonærkall blitt historie? For få tiår siden henvendte store grupper av unge mennesker seg til misjonsorganisasjonene. – Jeg har misjonærkall, kan dere sende meg?

Nå er situasjonen til dels snudd på hodet. Misjonsorganisasjonene utlyser stillinger og spør: – Vi har noen ledige stillinger, hvem vil reise for oss? Trange budsjettrammer og detaljerte, strømlinjede strategier er gjerne det som møter utsendingene.

Langt på vei er dette bra. Misjonsorganisasjoner bør selvsagt være mer opptatt av gavnet enn av navnet. Samtidig er det viktig å bygge opp under det potensialet som utsendingene selv representerer.

Deres initiativ, relasjonsbygging, samarbeid og gjennomføringsevne er – i tillegg til deres åndelige utrustning og faglige kompetanse – viktig.

Når jeg ser tilbake på eget liv, var det ikke stillingsannonser som ledet meg til misjonærtjeneste. Det var heller en dør som gradvis åpnet seg, fra først å stå på gløtt til å stå vid åpen. Om kallet kom fra Gud, arbeidet Gud utvilsomt gjennom mennesker. Oppmuntringer og skulderklapp betydde mye. Jeg var omgitt av «smittefarlige kristne»! La meg nevne noen eksempler.

Som ung gymnasiast satt jeg på bakerste benk på et møte på KG i Oslo. Den aldrende misjonsgeneral Birger Breivik stod på talerstolen. Breivik var ikke noe fyrverkeri, men hvert ord var veloverveid.

Det «stakk i hjertet» da han på sin vakre Fyresdalsdialekt talte til oss om «gjerningane» – «som Gud fyreåt emna til, so me skulde ferdast i dei»! Denne mannen ønsket jeg å prate mer med!

Og det fikk jeg anledning til. Vi ble senere invitert med i en misjonsforening hvor både Breivik og «erkemisjonæren» Gabriel Eikli var med. Viktige tilskyndelser og skulderklapp fra dem og andre var viktige.

Parallelt med dette ble jeg «utsatt» for andre smittefarlige ledere som Gudmund Vinskei og Steinar Hunnestad. Den unge misjonsgeneral Egil Grandhagen, Breiviks arvtaker, rullet misjonskartet utover kontorpulten og fortalte varmt og inntrengende om behovet for misjonærer!

Som om ikke dette var nok, på privat reise til Etiopia ble jeg tatt til side av prest Yohannes Waqo. Jeg hadde holdt en kort tale på et distriktsmøte med flere tusen mennesker.

Yohannes klappet meg skulderen, stirret på meg og sa: «Ser du disse menneskene? De tror på Jesus, men trenger opplæring. Kan du komme og hjelpe oss etter at du er ferdig med studiene?»

Skulderklapp, tilskyndelser ogutfordringer betyr like mye for unge mennesker i dag som det betydde for meg. Misjonærkallet må forkynnes på tomannshånd og fra talerstolen. Ser du noen med nådegave, skal du oppmuntre dem!

Dette betyr ikke at du skal la være å gi motstand om de også trenger det, men medarbeidere trenger mest oppmuntring. Tiden for norsk misjon er ikke forbi.