Vår kristne kulturarv skal ikke gjemmes bort

Kirken og den kristne og humanistiske kulturarven har preget dette landet i mer enn tusen år og det skal den fortsatt gjøre. Det må Venstre ta inn over seg – selv om de ikke nevner det i programmet sitt lenger.

«Det norske samfunn er preget av kristne og humanistiske tradisjoner.» Slik lyder setningen som Venstres landsmøte nylig nappet ut av sitt prinsipprogram.

Selv om vår kristne kulturarv på ingen måte blir mindre reell eller viktig fordi enkelte ikke nevner den eksplisitt, mener jeg det er god grunn for å løfte den frem som et viktig grunnlag for landet vårt.

Den kristne etikk og kulturarv er en viktig historisk arv som representerer en fellesverdi for det norske samfunn. I en tid hvor stadig mindre binder oss sammen, har det verdi å holde fast på den arven vi har til felles.

Kristendommen preger vårt menneskesyn, våre verdier, våre lover, vår historie og vår kultur. Slik bør det være, og KrF mener vår kristne kulturarv er en vi kan være stolt av. Den skal ikke gjemmes bort.

For KrF er de kristne verdiene formende for vår politikk. Til grunn ligger synet på det enkelte menneskes unike verdi, på tross av ulike utgangspunkt, forutsetninger og egenskaper. At mennesket har en iboende og ukrenkelig egenverdi og alle mennesker har det samme menneskeverdet.

KrF kjemper politisk for disse verdiene hver dag, men verdiene er samtidig også en del av vår felles arv. Det er ganske historieløst av Venstre å late som noe annet. Men uavhengig av hva Venstre mener, kommer det fortsatt til å være sant at landet vårt har vært preget av kristne verdier i lang tid.

Det er nemlig mye som har formet dette landet som har sitt fundament i den kristne kulturarven. Ordninger og institusjoner vi ofte tar som en selvfølge.

Velferdstjenestene vi har i dag er gode eksempler. For det var ikke staten som oppfant helse- og omsorgstjenestene. Tidlig i middelalderen var det kirkene og klostrene som var først ute med dette arbeidet. De ga behandling og omsorg for syke og pleietrengende fordi deres forbilde Jesus viste omsorg for samfunnets svakeste, de som ikke klarte seg på egenhånd.

Den kristne etikken har også vært fundamentet for etiske diskusjoner i helse- og omsorgstjenesten, og er grunnlaget for vanskelige beslutninger om liv og død.

Den norske kulturen er mangfoldig og rik. Det samme er vår kristne kulturarv. Den har gitt oss verdier som nestekjærlighet, menneskeverd, forvalteransvar og likeverd. Dersom vi skal rette blikket mot framtiden, er det et gode at vi er bevisst på røttene våre, og kan være trygge på dem. I et samfunn som er i stadig forandring, trenger vi solid forankring.

Det var historisk viktig at et enstemmig storting i sin tid ble enige om å endre Grunnloven slik at den politiske overstyringen av Den norske kirke ble fjernet, at støtten til folkekirken og andre tros- og livssynssamfunn ble grunnlovsfestet og at det ble fastslått at verdigrunnlaget vårt forblir vår kristne og humanistiske arv.

Samtidig er det riktig at det norske samfunnet er et åpent demokrati. Et demokrati som ikke er knyttet til eller forbeholdt mennesker som praktiserer en bestemt tro. Men det er like riktig at vi i den norske Grunnloven i dag har en klar verdiforankring.

At vi har frihet til at hver enkelt også kan få praktisere sin tro både i hverdagen og i høytider, er en sentral verdi. Nettopp derfor skal religionen ha en plass i Grunnloven. Derfor bør vi samtidig ha en forankring i det som er vår historiske og kulturelle arv, som er nedarvet gjennom århundrer i vår nasjon.

I dag heter det i grunnloven at «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv». Heldigvis er flertallet på Stortinget fortsatt enig med KrF i at det bør være slik i tiden fremover.

I motsetning til Venstre, er KrF stolt av vår felles kristne kulturarv. Vi mener den skal løftes frem, ikke gjemmes.