Bildet er fra den siste debatt
...
Bildet er fra den siste debatten mellom de to presidentkandidatene. Foto: Morry Gash, AP/NTB
debatt
Trump eller Biden?
Del
Å riste på hodet av Donald Trump er en enkel øvelse. Kanskje vi heller skulle stille noen selvransakende spørsmål?

Spørsmålet kommer innimellom: Ville du stemt på Trump eller Biden? Selvsagt vet jeg hva jeg skal svare for å unngå støy hos mine norske venner.

Og sannheten er nok heller ikke så langt derfra. Men jeg skal ikke stemme, og svaret mitt har ikke den store betydning. For hvilke forutsetninger har jeg for å ta stilling?

Jeg husker godt en samtale med en god venn fra USA. En anerkjent pastor og leder som har tillit i en stor bredde av den evangelikale verden.

Han så på meg med store øyne når jeg fortalte om min 12 uker lange pappapermisjon. Betalt av staten. Det framstod som langt utenfor hans rammer. Jeg prøvde meg med et glimt i øyet:

- It’s the welfare state, you know.

Og svaret hans kom like raskt:

- Yeah, you scandinavians keep using that word like it’s a good thing.

I årene etterpå har jeg ofte tenkt tilbake på denne samtalen. Det som for meg var, og er, et åpenbart gode, velferdsstaten og dens ordninger, var for han noe suspekt.

Sammen med andre samtaler med amerikanske brødre og søstre har dette synliggjort hvor forskjellig utgangspunkt vi har for å tenke og forstå politikk i våre respektive land.

Når presidentvalget i USA kun er uker unna, er det for oss nordmenn en enkel øvelse å riste på hodet både over den sittende presidenten og mye av det som ellers skjer i og rundt valgkampen.

Det som kanskje burde skape både ettertanke og enda mer uro, er den dype splittelsen vi ser i nasjonen som sender så mange signaler til resten av verden. En splittelse som vil være der, helt uavhengig av hvem som velges til president 3. november.

Denne splittelsen skaper ekkokammer, utestemmer og karikaturer. En av karikaturene er inntrykket av at amerikansk kristenhet har applaudert Donald Trump hele veien til det hvite hus. Som om dette er en ensartet og homogen gruppe.

Kristne Trump-tilhengere finner du definitivt. Men få av de amerikanske vennene jeg har snakket med har jublet over Trump.

Tvert imot har mange av dem, også de som stemmer på republikanerne, snakket med dempet stemme og fortvilelse i øynene over den situasjonen USA befinner seg i, som stikker bredere enn Trump, og som skaper splittelser også langt inn i menigheter.

Flere pastorer har fortalt om folk som slutter, fordi de havner i politisk uenighet med andre i menigheten.

Langt viktigere enn hvem du og jeg ville stemt på i et land vi ikke har stemmerett, er kanskje selvransakende spørsmål om hvorvidt vi kan få en slik situasjon her i landet?

Igjen: Det er en enkel øvelse å riste på hodet over det de viser der borte. Men heller ikke i Norge går vi helt klar av en utvikling hvor mer av de du allerede er enige med dukker opp i feeden, utestemme og stygge personkarakteristikker lander i kommentarfeltene, og vi ender opp med å betrakte ulike grupper på avstand og i karikaturer.

For å ta et eksempel som ligger nært meg selv: I mediebildet skapes det for tiden et påfallende bilde av at konservative kristne er en nokså ensartet gruppe som plasserer seg på høyresiden i det politiske landskapet.

Dette synliggjøres blant annet i omtalen av Kristelig Folkeparti. De kristne dagsavisene gir sitt bidrag, ved at det er mer eller mindre programmatisk at Vårt Lands politiske kommentarer plasserer seg mot venstre, og Dagen sine mot høyre. Men stemmer et slikt bilde?

Jeg har selv aldri omtalt meg som kristenkonservativ, men vil tro jeg for mange faller inn i kategorien. Politisk har jeg aldri funnet min plass verken særlig langt til høyre eller venstre.

Jeg finner punkter jeg både tiltrekkes og utfordres på begge sider. Jeg har enkeltsaker jeg er opptatt av, som peker i begge retninger. Og jeg er opprørt over den kollektive politiske mangelen på handlekraft i spørsmål rundt flyktninger, asyl og integreringspolitikk.

I menigheten jeg leder er det mennesker som er aktive i ulike politiske partier. Der er mennesker som ønsker en åpnere asylpolitikk, og de som ønsker strenge rammer. Der er de som brenner for miljøsaken, og de som stiller spørsmålstegn ved premissene i klimadebatten. For å nevne noe.

Kort sagt er det vanskelig å gjenkjenne både meg selv, og de jeg har rundt meg i mediebildet som skapes. Er det et stort problem? Ikke nødvendigvis for oss.

Men som samfunn blir vi dårligere når vi ser hverandre i karikaturer. Og det er all grunn til å vende spørsmålet tilbake til meg selv: Hvem plasserer jeg i grupper og lager misvisende, generelle karakteristikker.

Vi har ett år igjen til vårt eget valg. La oss øve oss i å lytte til de vi ikke er enige i, hente fram innestemme og nyanser, og bevare et samfunn hvor tillit er en sterkere kraft enn polarisering.

joe biden,debatt,meninger,donald trump,egil elling ellingsen,imi,imi-kirken,presidentvalg