Overraskende: Geir 
Lippestad
...
Overraskende: Geir 
Lippestad har stilt seg i spissen for partidannelsen. Foto: Berit Roald / NTB
debatt
Revitalisering av sentrum?
Del
En skal ikke se bort fra at Partiet Sentrum vil kunne bety en re-vitalisering av det politisk sentrum, ikke minst ved å være et tydelig sentrum-venstre-parti.

«Endelig skjer det noe! Nå kan jeg begynne å stemme igjen!» Ifølge Finn Gustavsens memoarer var dette den umiddelbare reaksjonen fra den gamle radikaleren og forfatteren Helge Krogh da Sosialistisk Folkeparti ble stiftet i 1961.

Litt av den samme følelsen fikk jeg ved meldingen om at Partiet Sentrum var blitt stiftet 28. september 2020. Kjernen i det nye partiet er personer som tidligere har vært aktive i KrF, men noen kommer også fra andre partier. At advokaten og den tidligere byråden i Oslo, Geir Lippestad, har stilt seg i spissen for partidannelsen var nok en overraskelse for mange.

Jeg har lenge vært kjent med at noen har arbeidet med tanken på å danne et nytt parti. Jeg har også vært kontaktet med spørsmål om hva jeg mente om den tanken. Da svarte jeg nokså lunket.

Nå som partiet faktisk er dannet, kjenner jeg på noe av det samme som Helge Krogh gjorde for snart 60 år siden: Endelig skjer det noe! Den følelsen har jeg ikke hatt siden jeg fulgte Knut Arild Hareides linjevalgtale via fjernsynet for to år siden.

Å danne nye, politiske partier i Norge har alltid vært en risikosport. Det etableres nye partier foran omtrent hvert eneste valg. For de aller fleste har dette endt i den store sekkeposten «Andre», der det for tiden befinner seg mellom 15 og 20 partier. Partiet Sentrum tar mål av seg å bli representert på Stortinget etter valget i 2021. Det er ambisiøst, men innen rekkevidde, uansett hva eksperter og kommentatorer måtte mene.

Den historiske erfaring tilsier likevel at dersom partiet skal komme inn på Stortinget, bør det skje ved dette valget. Med unntak av Rødt og MDG er den historiske empiri svært tydelig på at partier som ikke kommer på Stortinget første gang de stiller, kommer dit aldri. Et nærliggende eksempel er Partiet De Kristne (PDK).

Når PDK nevnes her, er det fordi enkelte ser ut til å sitte med et inntrykk av Partiet Sentrum bare blir en ny versjon av PDKs historie. De har i valg etter valg klort seg fast i en oppslutning på mellom en kvart og en halv prosent av velgerne. Slik har partiet bekreftet sin posisjon som en politisk parentes.

Men Partiet Sentrum har oppstått i helt andre miljøer. De som fronter dette partiet er personer med relativt tung politisk erfaring og kompetanse: En tidligere statssekretær, tidligere fylkesledere, erfarne lokalpolitikere og en tidligere byråd i hovedstaden. Det preges av folk som ønsker å drive med politikk i virkelighetens verden; det kan man ikke akkurat si preger PDK og deres talspersoner.

Noen av de som kritiserer den nye partidannelsen er bekymret for hva som skal skje med det politiske «sentrum». «Hvor mange små partier er det plass til sentrum» er et retorisk spørsmål som allerede har vært fremmet noen gang.

Man må nesten spørre: Hvilket sentrum? Finnes det i det hele tatt noe «sentrum» igjen i norsk politikk etter at både Venstre og KrF har begått det man må kunne kalle politisk harakiri ved å gå inn i en regjering med Frp?

En skal ikke se bort fra at Partiet Sentrum vil kunne bety en re-vitalisering av det politisk sentrum, ikke minst ved å være et tydelig sentrum-venstre-parti.

Når partilederen hevder at KrF er med og drar regjeringens politikk inn mot sentrum, er det vanskelig å ta ham helt på alvor. Det får en til å minnes den «historiske sjansen» til å endre abortloven som han oversolgte så grovt under linjevalgdebatten som endte så tragisk.

nils-petter enstad,geir lippestad,KrF,kjell ingolf ropstad,sentrum,arbeiderpartiet,FrP,partiet de kristne