Konflikter i kristenlivet

Men klarer vi å tilgi «våre skyldnere» eller beslutningsorganer, eller vil vi gjemme på misgjerningen som vi mener er gjort mot oss?

Stadig nye konflikter i det kristne arbeidet er gjenstand for stor oppmerksomhet. Engasjerte innlegg med sterk kritikk av ledere og organisasjoner får rikelig plass og oppfølging i den kristne dagspressen.

For oss utenforstående, som ikke kjenner helheten, er det umulig å danne seg et objektivt bilde.

Vi er nok alle enige om at konflikter og strid mellom kristne ikke er av det gode. Når slike situasjoner likevel oppstår, gjør vi vel i å lytte til Mesterens ord.

«Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet» Matt.11,29. Her tror jeg vi har mye å lære. For etter vår syndige natur er vi verken milde eller ydmyke. Tvert imot, vi er ærekjære, stolte, nærtagende og sårbare, og vil hevde vår «rett».

Men la oss lytte til Jesu ord. Han er den eneste fullkomne som aldri gjorde noen synd eller noe menneske urett, tvert om, han var god mot alle. Likevel ble han utsatt for hat, spott, hån og mishandling.

Han som i sin guddomskraft kunne tatt et grundig og rettferdig oppgjør med dem som sto ham i mot, han gjorde ikke det. Tvert om: på korset ba han for sine motstandere: Herre, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør. Når Jesus sier vi skal elske våre fiender, hvor mye mer da vår kristne søsken?

Å, om vi kunne lære av Jesus. Vi med de sterke meningene, vi som så ofte føler oss forulempet. Hva gjør jeg når jeg føler meg urettferdig behandlet eller ikke når fram med min sak i de besluttende organer?

Da har jeg to valg. Enten forfølge saken med de omkostninger det fører med seg, eller jeg kan resignere, bøye meg for uretten og legge saken bak meg.

Jeg tror mange ville få det bedre ved å følge Jesu eksempel, slik Peter skriver i sitt første brev kap 3,18-23.

Her lyder først en formaning til tjenere å underordne seg sine herrer, ikke bare de gode, men også de vrange. For dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud tåler sorger når han lider urettferdig. (v.19).

Og så fletter Peter inn Jesu eksempel: For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig, (v 21-23).

Tør vi å overlate saken og dommen til Herren alene?

«Forlat oss vår synd som også vi forlater våre skyldnere», ber vi i Fader vår. Sannelig trenger vi forlatelse for våre synder, for «dersom du (Herre) vil gjemme på misgjerning, hvem kan da bli stående?»

Men klarer vi å tilgi «våre skyldnere» eller beslutningsorganer, eller vil vi gjemme på misgjerningen som vi mener er gjort mot oss?

Som kristne søsken som skal til samme himmel, la oss alle elske hverandre. 1Pet 4:8: Fremfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten skjuler en mengde synder.

Videre Ord 17:9: Den som dekker over overtredelse, søker kjærlighet. Men den som ripper opp en sak, skiller venn fra venn. Eller hva med kjærlighetens høysang. Kjærligheten er tålmodig, er velvillig... Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. 1Kor 13:4-7.

Endre Stene forslår å opprette en «sannhetskommisjon» i NLM sakene, det er ikke nok med kontrollkomiteen.

Men hva om denne kommisjonen ikke skulle gi alle varslerne medhold? Ville det løst problemet? Eller ville vi fått en ny runde om kommisjonens sammensetning, eller at de har hørt mer på ledelsen og ikke forstått sakens realiteter.

Til sammenlikning: Jeg har til gode å høre at noen som har tapt en rettssak gir dommerne rett. Urettferdigheten er sementert i deres sinn.

Gjør ledere og styreorganer feil? Helt sikkert. Det finnes ingen feilfrie ledere eller organisasjoner, heller ingen av oss andre. Det er selvsagt ingen unnskyldning, men fakta grunnet syndefallet.

Jeg tror ledelsen i NLM, både administrasjonen og styrene, gjør så godt de kan. Medieoppslagene den seinere tid tegner et svært så negativt bilde. La oss desto mer be for dem. Og selvsagt også for alle som mener seg urettferdig behandlet!

Lojalitet og samhold i NLM har vært vår styrke. La oss fortsatt stå sammen og være rause overfor hverandre, selv når vi føler på urett. I flere forsamlinger har det vært en fin praksis med å ta hverandre i hendene etter nattverd og synge salmeverset:

«Kom la oss kjærlig vandre og legge hånd i hånd. Og holde av hverandre i dette i dette trengsels land. Som barn vi være må, på veien ikke stride, Guds engler ved vår side, som søsken hånd i hånd.»

La oss elske hverandre og be for hverandre!