Hvem har sagt at misjonsarbeidet er viktigere enn alt?

Som en aktiv person i NLM de siste 14 årene vil jeg nå driste meg til å se organisasjonen i lys av syndefallsfortellingen.

I 1 Mos leser vi fortellingen om Adam og Eva. Som et forvarsel om hva som venter i kapittel 3 sier 2:25 at «begge var nakne… og de skammet seg ikke for hverandre».

Så skjer det tragiske; menneskene spiser av frukten, øynene åpnes, de skammer seg for hverandre og skjuler seg bak fikenblad. Så kommer Gud og oppsøker dem med tre spørsmål: «Hvor er du?» «Hvem har fortalt deg?» og «Har du spist?» (eller: «Hva har du gjort?»)

Dette er ikke bare fortellingen om Adam og Eva, det er Fortellingen om alle mennesker til alle tider. I The Soul of Shame beskriver den kristne psykiateren Curt Thompson skam som djevelens sterkeste våpen for å ødelegge Guds skaperverk.

Skammen gjør at vi vil gjemme oss istedenfor å komme frem i lyset. Men skammen trives i det skjulte og må avdekkes og konfronteres for å miste sin makt. Derav spørsmålene fra Gud.

Som en aktiv person i NLM de siste 14 årene vil jeg nå driste meg til å se organisasjonen i lys av syndefallsfortellingen. Her er Guds tre spørsmål til Adam og Eva, formulert med mine egne ord til NLM:

Hvor er vi? Stemmer det at misjonskallet vårt er «så viktig at målet helliger midlene»? (Ref. intervju med Endre Stene i Dagen, 17.09) Trumfer misjon og «å si noe om Jesus» alt annet? Kan noe av drivkraften bak misjonsarbeidet være en skam for ikke å ha nådd ut til flere?

Hvem har sagt at misjonsarbeidet er viktigere enn alt det andre? Er det organisasjonens historiske fremgang og idealer som ligger så tungt på oss, og veier så tungt i hvordan vi er mot hverandre?

Har vi oversett andre behov for misjonssakens skyld?

Thompson skriver at den gruppefølte skammen alltid er større enn summen av enkeltindividenes skam. I store organisasjoner vil i så fall ledelsens væremåte kunne ha stor påvirkningskraft, begge veiene. For dit hyrden går, dit følger sauene.