Når vi blir mer redde for klimakrise enn for dommedag

Endetidsforventningen er svak. Selv i kristne kretser er vi mer redd for miljøødeleggelser og klimakrise enn synden som fører med seg Guds dom og denne verdens undergang.

Skyldes det at selve troen på en kommende dom nesten er borte? Det er ikke bare biskop Nordhaug som stiller spørsmål ved livets to utganger.

Det er fraværende i vår kristne forkynnelse overhodet. Vi ser klare endetidstegn for våre øyne: Frafall, lovløshet, falske profeter, krig og terror, naturkatastrofer og forurensning med videre (jf Mt 24; 2. Tess 2; Åp.).

Det burde jo føre til en sterk forventning av Jesu gjenkomst og et behov for å gjøre seg rede til å møte Gud og hans dom, da det er en himmel å vinne og et helvete å unnfly.

Men de aller fleste, også i kristenheten, går bekymringsløst videre i aksept av den mest åpenbare lovløshet gjennom å fornekte Guds skaperordninger med henhold til mann og kvinne, som i Sodoma.

Apostelen Peter sier at det henger sammen med fornektelse av skapelsen og vannflommen (jf 2Pet 3:3ff). Vantro og spott i forhold til Skriftens lære om begynnelsen og Gud som skaper, fører til vantro og spott i forhold til Skriftens lære om skaperverkets undergang og Gud som dommer!

Det er knapt en kristen læreinstitusjon i Norge som forkynner troen på Gud som skaper slik Skriften forkynner det, som i 2. Peter 3. Nei, teologer bortforklarer framstillingen av skapelsen i 1. Mos 1 og hele urhistorien med billedlige tolkninger.

Et eksempel er professor Kofoed ved Fjellhaug som vil lese skapelsesberetningen som en «kosmisk tempelinnvielsestekst». Han taler imot å lese den som en historisk beretning. Men han tror at Gud skapte og han tror også at beretningen om Adam og Eva er historisk. Der skiller han seg positivt ut fra mange kolleger.

Mange mener seg å være bibeltro, men er samtidig åpne for evolusjonslæren. De må derfor stille seg kritisk til en bokstavelig lesning av Skriften, både med henhold til skapelsen og vannflommen.

Skriftens ord trekkes i tvil i sin likefremme mening, og det spørres: Har Gud virkelig sagt? Er det virkelig ment slik? Og er det usikkert med henhold til skapelsen, så går usikkerheten umiddelbart også over på avslutningen.

Det går en veldig kort, men konsekvent linje fra: «Har Gud virkelig sagt?» til «Dere skal slett ikke dø!» (1Mos 3).

Frafallet fra den likeframme troen på skapelsen og Gud som skaper er uendelig alvorlig. Det fører til søvn hvor syndens alvor svekkes og frykten for å møte Gud blir borte. Vi kan ikke skylde på Darwin eller Dawkins. Vi har sviktet og svikter i vår forkynnelse og lære! Det gjelder ikke bare Dnk, TF eller MF, men like fullt lekfolkets bibelskoler og bedehus!