Bør vaktbikkjene slutte å gjø?

Om det vi leser oppleves vekselsvis godt eller ondt, står god, kritisk journalistikk i sannhetens tjeneste.

Avisspaltene flommer over av konfliktrelatert stoff; enten i form av reportasjer eller debattinnlegg. Hva skal vi tenke om dette?

Som tidligere mediehøgskolerektor har jeg lært å verdsette medienes vaktbikkjefunksjon. Det tilhører den fjerde statsmakts oppgave å holde øye med hvordan makt brukes og misbrukes.

Dette samfunnsoppdraget er vi tjent med og avhengige av. Gjentatte forsøk på devaluering av journalisters arbeid og stadige rop om «Fake News» når vi mottar informasjon vi misliker, er skadelig for et velfungerende demokrati.

«Den kristelige dagspresse» har, i tillegg til generell nyhetsformidling, et særskilt ansvar for å følge med på det som skjer i kirke, misjon og religiøse miljøer.

Journalistene i Vårt Land og Dagen løser i all hovedsak sine oppgaver bra. De er dyktige fagfolk som utfører et solid håndverk og som bidrar til indrekirkelig selvjustis.

Om det vi leser oppleves vekselsvis godt eller ondt, står god, kritisk journalistikk i sannhetens tjeneste.

I de siste månedene har ulike aktører i Kristen-Norge stått i hardt vær. Varslingssaker har stått på dagsorden.

Selv om det opplagt finnes flere eksempler på misbruk av varslingsinstituttet, er varsling en sikkerhetsventil i tilfeller hvor berettiget kritikk ikke når fram gjennom ordinære kanaler internt i organisasjonsstrukturen eller når kritikkverdige forhold blir forsøkt lagt lokk på, ignorert eller hysjet ned fra personer i maktposisjon.

Varsling er også en viktig kanal i alvorlige saker som for eksempel seksuelle krenkelser eller grove økonomiske misligheter.

I saker hvor rett holdes nede av urett har vi ikke bare varslingsrett, men varslingsplikt. Medienes rolle i denne sammenheng er å kaste lys over mørke kroker.

Den siste tids debatt har vist oss at maktmisbruk er noe de fleste miljøer i Kristen-Norge kan oppleve. Alt handler ikke om struktur, men også om kultur.

Noen tenker kanskje at ultrakarismatiske miljøer ledet av eneveldige pastorer (jf Knutby) er særlig utsatt for maktmisbruk, men det er neppe hele sannheten.

Også små og mellomstore organisasjoner med rufsete styringsstrukturer og store, tunge aktører med velutviklede byråkratier og hierarkier har sine utfordringer. Ingen teologisk tradisjon er skånet for misbruk.

Makt kan misbrukes i de fleste sammenhenger, og kulturer og «ukulturer» kan videreføres fra en generasjon ledere til en annen. Også ansatte kan utøve illegitim makt. De har ikke alltid rett.

Ikke sjelden får vi høre at konflikter bør håndteres internt og ikke spilles ut i mediene. Som hovedregel er dette sant. Vi gjør klokt i å vurdere hvilke saker vi er tjent med å diskutere med hverandre i avisspaltene.

Personalsaker, for eksempel, hører vanligvis ikke hjemme her. Det er likevel ikke hele sannheten.

Om noen skulle oppleve at velbegrunnet kritikk av maktmisbruk ikke når fram etter flere forsøk internt, eller at sannhet blir fortiet eller holdt nede av maktpersoner, er deltakelse i det offentlige ordskifte høyst legitimt.

Fortielse av urett er ikke spesielt kristelig. Sannhet frigjør.

Kristne menigheter og organisasjoner har et bredt nedslagsfelt. Mange ansatte og frivillige er berørt av vårt arbeid. Vi er tjent med å utvikle åpne og transparente miljøer hvor alle opplever å bli godt ivaretatt.

Dette bør vi ta sikte på å klare på egen hånd, men om vi mislykkes kan vi være tjent med at noen hjelper oss til å se vår egen tilkortkommenhet. Dette er selvsagt smertefullt, men alternativene er så mye dårligere. Vaktbikkjer som slutter å gjø er ubrukelige.