Endre Stene er mangeårig forky
...
Endre Stene er mangeårig forkynner i NLM og redaktør i foross.no. Foto: Dagen-arkiv
Debatt
Det oppriktige fellesskapets muligheter
Del
Norsk Luthersk Misjonssambands ledelse har møtt mye kritikk de siste ukene. I intervjuer og innlegg har medarbeidere stått fram med fortellinger og erfaringer. Felles for dem alle er en opplevelse av å ikke bli lyttet til, tatt på alvor.

Når generalsekretær Øyvind Åsland svarer med at NLM ikke «har noen kultur å ta et oppgjør med», når hovedstyrets leder Raymond Bjuland kaller kritikken for «støy », når styreleder for Kvitsund Gymnas Ketil Jensen møter alvorlige anklager med «vi ser fremover» , blir vonde erfaringer gjort verre. For utgangspunktet er nettopp dette: En ledelse som ikke forholder seg til kritikk.

Etter kronikken «Det idealiserte fellesskapets farer» , der jeg prøvde å beskrive hvordan NLM står i fare for å prioritere lojalitet og enighet framfor selvkritikk og dialog, har jeg fått rundt åtti henvendelser .

Hele bredden i organisasjonen av interessegrupper, teologisk ståsted, geografi, alder og arbeidsfelt er representert. Nærmere halvparten av dem har delt sine erfaringer om maktmisbruk og overtramp fra ledelsen på ulike nivå i organisasjonen. Mange har brukt år av livet på å bearbeide sårene. De trodde de var alene.

Som ung teologistudent på Fjellhaug Misjonshøyskole på slutten av 1990-tallet gjorde det vondt å lese i media om seksuelle krenkelser i min organisasjon. Mange ønsket vi nok at dette ikke ble omtalt offentlig. I ettertid vet vi at det var nødvendig for at organisasjonen skulle ta på alvor at seksuelle krenkelser var et reelt problem.

Skal vi stoppe den type overtramp og krenkelser vi nå fokuserer på, må noen tørre å snakke åpent. Urett som det ikke tas oppgjør med, svekker NLMs integritet og åndelige bærekraft. Når noen velger å snakke offentlig, må vi gå ut fra at de vil det beste for organisasjonen, menneskene her og vårt felles mål.

Derfor er det viktig å lytte til dem som våger å reise seg og dele sin historie. Som entreprenør Kai Nordhagen , som forteller i Vårt Land at han med umiddelbar virkning og uten begrunnelse ble fjernet fra styret i et NLM-eid leirsted. Da han etterspurte en forklaring fra ledelsen, fikk han generelle beskyldninger som ikke ga mulighet til kontradiksjon, eller til å skjønne hva han hadde gjort galt. I stedet ble han tilbudt sjelesorg.

Eller personalkonsulent Leiv Kåre Aambø som sier til Vårt Land at han opplevde at bekymringsmeldingen om respektløs atferd fra regionledelsen ble ignorert. Hans varsel ble møtt med det han beskriver som «hersketeknikk og maktmisbruk». Han sa opp stillingen på NLMs hovedkontor fordi han ikke orket mer.

Tidligere misjonær og regionleder Rune Olav Andersson sier til Vårt Land at hans varsling til hovedstyret på regionledelsen ble avvist av generalsekretær og personalleder med begrunnelse at en bare måtte ha tillit til prosessene på regionnivå. Generalsekretær Åsland la samtidig til at de ikke hadde vurdert saken.

Lektor Siri Myklebust ved Kvitsund Gymnas forteller i Dagen om sitt forsøk på å adressere overtramp i skolemiljøet. Bekymringene hennes ble forsøkt hysjet ned, hun fikk beskjed om at «ingen ved den sentrale ledelsen kjenner seg igjen». I en nedbemmaningsprosess ble hun omplassert fra lærer til vaskehjelp, og fikk ikke svar fra generalsekretæren på sine henvendelser.

Eksemplene viser at varslingsinstituttet i NLM ikke fungerer, og at formelle prosesser brukes til å tie varslere og skyve ut uromomenter. Generalsekretær Åsland illustrerte selv mekanismene da han i Dagen uttalte at han ikke kjente til varslinger om at NLMs sentrale ledelse hadde opptrådd krenkende.

Jeg kjenner slike varslinger, noen har til og med ordene «varsling» og «krenkelse» i overskriften. Når jeg til Utsyn kommenterer dette , forklarer Åsland avviket slik: «Så reserverer jeg begrepet «krenke» for alvorlige saker.» Slik re- og utdefinerer generalsekretæren varslingssaker som det passer ham.

Det samme skjer når personalleder Kari Margrethe Solvang uttrykker seg i Dagen : «Min bekymring og erfaring er heller at det er den utsatte som blir usynlig.». På den måten forbeholder ledelsen seg retten til å bestemme hvem som er utsatt til enhver tid.

Og det er ikke den som klager eller kritiserer, for slike har «en heiagjeng» rundt seg, ifølge personallederen. Hun viser liten forståelse for hvor asymmetrisk maktforholdet er mellom en enslig varsler og Nord-Europas største misjonsorganisasjon, og hvilken mektig heiagjeng ledelsen samler rundt seg.

Formann i hovedstyret Raymond Bjuland synes å mene at kritikken handler om at folk er misfornøyd med utfallet av saker: «Vi har ansvar for å gjennomføre vedtak som blir gjort, selv om noen blir misfornøyd.» Slik ignorerer han at kritikken primært handler om prosesser, ikke konklusjoner.

NLMs ledelse viser til positive medarbeiderundersøkelser, men tar ikke inn at de fleste som erfarer dårlig behandling slutter eller opplever seg presset ut. NLMs ledelse forklarer konflikter og misnøye på misjonsfelt med uenighet om strategiske veivalg, istedenfor å ta på alvor at mange mener det skyldes dårlig personalbehandling og fravær av dialog. I det hele tatt ser NLMs ledelse ut til å konsekvent gi kritikeren skylden for kritikken, heller enn å ta den.

Det er i den konteksten vi må forstå etiopiamisjonær Odd Rannestad, som i Dagen kommenterer ledelsens påstand om at de lytter til kritikk med: «en som «lytter» må gjøre mye mer enn «å høre lyder fra en annens munn.»»

Eller som de tolv anonyme NLM-erne uttrykte i samme avis: «Personalarbeidet i NLM har i løpet av de siste årene hatt stort fokus. Mye godt er utført. Men god personalomsorg handler først og fremst om hvordan enkeltmennesker blir møtt.»

Det burde ringe en bjelle allerede når Aambø , som har vært personalkonsulent i mange år, sier i full offentlighet: «Jeg opplever at de av oss som har erfart vanskelige, sårende eller krenkende atferd fra NLM-ledere, blir usynliggjort og bagatellisert.»

Eller når en misjonsnestor som Magne Gillebo , også tidligere ansatt i ledelsen ved NLMs hovedkontor, uttrykker i Vårt Land at han «skjemmes over behandlingen av medarbeidere» og at varsler ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor. «Det råder en uheldig konsensuskultur i NLM, der lojaliteten til organisasjonen ofte veier tyngre enn medmenneskelige hensyn», legger han til.

Ledelsen har brukt sin tilsvarsrett til å fortelle oss at alt egentlig er helt ok, og gir slik en fornyet opplevelse av at kritikken ikke blir tatt på alvor. Det er nok grunnen til at flere NLM-ere nå melder at vi må gi rom til det ukomfortable, som Ellen Marie Rettedal Teigen skriver i Dagen : «La oss tåle å høre at andre kan ha det vondt, der jeg har det godt. Da har vi mulighet for dialog og konstruktive tiltaksendringer.»

Vårt Lands lederskribent skriver at «kanskje er det ikke så store grep som skal til for å løse dagens situasjon.» Jeg skulle ønske det stemte. Men ledelsen med hovedstyret i spissen har over mange år fått signaler om situasjonen. Nå må noe skje.

Om sakene skal inn på et konstruktivt spor, må vi ta betydelige grep. En måte å begynne på, er at hovedstyret oppretter en «sannhetskommisjon». Alle som har opplevd overtramp bør inviteres til å fortelle oppriktig, med løfte om at en ikke vil bli utsatt for represalier. De bør gis tid og rom til å fortelle sine erfaringer, fremlegge dokumentasjon, dele opplevelser.

En slik kommisjon bør være satt sammen av eksterne og uavhengige representanter, med mål om å få full oversikt over de erfaringer de som hevder seg utsatt for krenkelser, urett og maktmisbruk har gjort seg. En trygg ledelse som er interessert i å lytte, vil ikke motsette seg et slikt forslag.

Vi trenger å skjønne omfanget, og vi må se etter mønster og årsaker. Dette utelukker ikke at NLM er en organisasjon som gjør mye godt, eller at de aller fleste har gode erfaringer.

Men det kan åpne oss ytterligere, gjøre oss bedre i stand til å ta vare på hverandre, og skape rom for større mangfold. Et oppriktig fellesskap har noen muligheter for vekst og utvikling som det idealiserte fellesskapet aldri hadde.

endre stene,nlm,norsk luthersk misjonssamband,øyvind åsland