ARABISK: Avtalen mellom Israel
...
ARABISK: Avtalen mellom Israel og De forente arabiske emirater representerer en spiker i kista for troen på at arabisk samling er redningen for en løsning på konflikten i tråd med de palestinske myndigheters ønske, skriver Hans Fr. Grøvan. Bildet er tatt fra flyet som transporterte en delegasjon med høytstående amerikanske og israelske representanter til abu Dhabi for å sluttføre arbeidet med avtalen mellom Israel og De forente arabiske emirater. Foto: Nir Elias, AP Photo/NTB Scanpix
debatt
Hva betyr avtalen mellom Israel og Emiratene for forholdet til de palestinske myndigheter?
Del
Israel bør være oppmerksom på at avtalen kan akselerere de palestinske myndighetenes kollaps, noe som ikke nødvendigvis vil tjene israelske interesser.

13. august d.å. ble avtalen mellom Israel og De forente arabiske emirater (UAE) offentliggjort. Avtalen har først og fremst karakter av å være diplomatisk og økonomisk.

Den er likevel ingen fredsavtale. Men til grunn for avtalen ligger en viktig felles forståelse som handler om at begge land har en sterk uro over ambisjonene til Iran og Tyrkia om å utvide sin innflytelse i den arabiske verdenen.

Avtalen kommer på et tidspunkt hvor de palestinske myndighetene står svært svakt med henhold til makt og innflytelse både i forhold til oppslutning blant sine egne og i regionen for øvrig.

Avtalen innebærer at de palestinske myndighetene, PA, på en måte har mistet vetoretten i forhold til hvordan en mulig normalisering mellom Israel og den arabiske verden skal skje.

Den palestinske saken har lenge stått høyt på den arabiske agendaen. Men de store endringene i maktbalansen i regionen sammen med en svakere oppslutning blant eget folk har bidratt til PAs synkende status.

Avtalen mellom Israel og De forente arabiske emirater representerer en spiker i kista for troen på at arabisk samling er redningen for en løsning på konflikten i tråd med de palestinske myndigheters ønske.

Selv om den palestinske ledelsen har forstått og kjent på kroppen en redusert oppslutning blant sine egne og nok ant en endring i holdningen til de palestinske spørsmålene blant deler av den arabiske verden, har den likevel holdt fast i håpet om at man i det minste kunne stole på en grunnleggende arabisk forpliktelse overfor palestinerne.

Basert på den strategiske ideen om en arabisk-amerikansk-israelsk regional allianse, først og fremst mot den iranske trusselen, erklærte De forente arabiske emirater og Israel at man nå etablerer offisielle normale forhold.

Betingelsen som ble fastsatt for avtalen var først og fremst kansellering av Israels anneksjonsplaner av deler av Vestbredden.

Dette var uten tvil et tungt slag for palestinerne. Deres vetomakt over normalisering av forholdet mellom Israel og de arabiske statene ble borte.

Den palestinske strategien kollapset, og Israel fikk til en normalisering med en fremtredende arabisk stat - som ikke kom som et resultat av å løse konflikten med palestinerne. Den palestinske ledelsen fordømte avtalen, og den ble omtalt med forakt og aggresjon.

Avtalen mellom UAE og Israel synes å framstå som en viktig strategisk posisjonering for Israel.

Først og fremst på grunn av de åpenbare økonomiske og sikkerhetsmessige fordelene avtalen gir, men også på grunn av frakoblingen den representerer fra den palestinske vetoretten som til nå har vært et hinder for normalisering av forholdet til den arabiske verden.

Men avtalen er videre også et tungt slag mot president Abbas’ ære, og en demonstrasjon av at strategien hans mot Israel mislyktes på den internasjonale og regionale arenaen.

For det andre ser Hamas Israel-UAE-avtalen som en mulighet til å profilere seg. For Hamas er PAs fiasko et bevis på at bare «motstands»-tilnærmingen - en væpnet kamp - fremmer palestinske mål.

Israel bør derfor være oppmerksom på at avtalen kan akselerere PAs kollaps, noe som ikke nødvendigvis vil tjene israelske interesser. PAs kollaps kan akselerere trender mot en enstatsløsning, og en ytterligere utfordring for Israel vil det være om Fatah-ledelsen vedtar Hamas-veien for terror og vold.

Israel må derfor framover investere i et utvidet regionalt samarbeid og fremme normalisering med andre Gulfstater. Imidlertid må man være opptatt av at med en slik utvikling ikke skyver den palestinske autoriteten helt ut på sidelinjen.

I stedet hadde det vært ønskelig om den ble integrert i det regionale samarbeidet, hvor normalisering med Israel ikke nødvendigvis er betinget av en israelsk-palestinsk bilateral ordning.

I denne sammenhengen må det gjøres en regional og internasjonal innsats for å returnere PA til forhandlingsbordet.

hans fredrik grøvan,krf,israel,palestina,emiratene,debatt,meninger