Mennesker. Ikke ideologi

Det vi kjemper for, og gjerne tar opp med alle trossamfunn, er retten til å kunne være de vi er. Fullt og helt. Også i kirken, templet eller moskeen.

Av: Tor Håkon Eiken, nestleder Skeivt kristent nettverk, Thee-Yezen Al-Obaide, assisterende generalsekretær i Salam - organisasjonen for skeive muslimer i Norge og Nils-Erik Aasen Flatø, personlig kristen og leder av Fri Oslo og Viken, et fylkeslag i FRI.

Det ble sagt at kvinners rettigheter i kirken gikk på bekostning av rettighetene til trossamfunn, i debatten om kvinnelige prester – for de av oss som husker den. Nå hører vi de samme argumentene igjen, rettet mot LHBTI-personer (lesbiske, homofile, bifile, trans- og interfolk).

Det som er nytt og skremmende i debattene som pågår nå (og ofte i både Vårt Land og i Dagen), er at argumentasjonen mot våre menneskerettigheter følger et mønster som vi kjenner igjen fra en koordinert internasjonal bevegelse.

Denne bevegelse har fått politisk innflytelse i flere land. For eksempel i Polen, der kirken engasjerte seg i valget som stod i sommer. Budskapet som ble preket for kirkegjengere før valget var at LHBTI er en ideologi – slett ikke mennesker.

Valgseieren gikk til partiet som førte den samme retorikken om skeive og våre rettigheter. Skeive ble fremstilt som samfunnsfiender og anklaget for å bryte ned samfunnets verdier. Derfor leser vi med bekymring innlegg her hjemme som oftere og oftere maler oss skeive som «radikal ideologi» og «trussel mot samfunnsstrukturen».

Likestilling og menneskerettigheter for oss som er LHBTI blir fremstilt som nedbrytende, umoralsk og samunnsfiendtlig. Dette føles eksistensielt. Og om noen medlemmer av trossamfunn opplever Pride på samme måten, så må vi snakke mer sammen.

For det er vanskelig å forstå hvordan vår bevegelse, som består av ulike folk, unge og eldre, religiøse og ikke-troende, som gjennom Pride samler hele lokalsamfunn for å feire mangfold og kjærlighet, oppleves som undertrykkende.

Budskapet vårt er mangfold og frihet. Et mangfold som inkluderer både troende og ikke-troende.

Vår bevegelse – som altså er sammensatt av ulike mennesker – ønsker ikke å stå i konflikt med noen trossamfunn. Vi er også religiøse, og finner et kjærlighetsbudskap i Pride som passer godt med våre verdier. Verdier som nestekjærlighet, åpenhet og fellesskap.

Det vi kjemper for, og gjerne tar opp med alle trossamfunn, er retten til å kunne være de vi er. Fullt og helt. Også i kirken, templet eller moskeen.

Den eksistensielle kampen og dialogen rundt menneskeverd kan komme til uttrykk gjennom at noen som har opplevd utestengelse fra kirken, retter kritikk mot den avvisningen gjennom kunst. Kunstnere kan bruke provoserende uttrykksformer, men det må ikke tillegges en hel bevegelse at den – alle skeive mennesker – hater troende.

Vi er ikke ute etter å hate eller fordømme. Vi vet veldig godt hva fordømmelse gjør med et menneske. Å fordømme noen er å utøve emosjonell vold, en vold flere av oss har kjent på.

Å gjøre oss til representanter for en ideologi er med på å fremmedgjøre. Det er stikk i strid med det vi har oppnådd i det norske samfunnet. Det er norske folkevalgte som har innført likekjønnet ekteskap, og vedtatt lover om likestilling og forbud mot diskriminering.

Men lover er en sak. Det viktigste er mennesker som praktiserer åpenhet, og dermed skaper et samfunn der vi våger å være forskjellige. Vi tror også at Pride-feiringene er blitt møtepunkter for mer mangfold og fellesskap mellom ulike mennesker. Da blir vi et mer menneskelig samfunn. Det tror vi også er religionens mål.