Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
debatt
Visst skal vi arve landet!
Del
I hvilken grad Gud fortsatt vil sørge for ufullkomne og delvise oppfyllelser her på jorden for det jødiske folk «etter kjødet», tror jeg ikke det er gitt noen å svare på. 

I et leserinnlegg i Dagen 4. september argumenterer Jostein Sandsmark for at NTs utleggelse om oppfyllelsen av løftet om landet gitt til Guds folk i GT, for Guds folk i Kristus, bare er «ei halv sanning» og skriv «Kyrkja har fått sine ‹landlovnader› ved Kristus».

Ved å bruke anførselstegn tilkjennegir han sitt syn på at det landet Gud lovet våre trosfedre er et annet land enn det Gud har lovet oss som tror på Kristus. Flere andre hevder det samme.

Etter å ha sitert noen profetier av Esekiel, spør han: Er det råd å sjå bort frå at nettopp dette skjer i Israel i desse dagar? Problemet med en slik tolkning, er at der samtidig profeteres ting av Esekiel og andre profeter som vi ikke kan se i særlig grad blir oppfylt i Israel i disse dager, og at NT taler annerledes.

Ja, der snakkes om «konkrete, handfaste geografiske områder». Men det snakket Gud om til Abraham, Isak og Jakob også.

Men, ettersom de i sin levetid ikke fikk landet, bekjente de at de var gjester og fremmede her på jorden, og fikk tro at det Gud egentlig hadde i tankene da han gav løftet, måtte være et annet og bedre land (Hebr 11) – som det jordiske Kanaan bare var en skygge av.

Esek 37,28 sier «Da skal dere få bo i det landet jeg gav deres fedre». Hva om Gud her hovedsaklig mente fedrene Abraham, Isak og Jakob, og det landet de skal få?

Saken er at uansett hvilke profetier vi leser om, enten det nå er landet, kongen av Davids ætt og hans rike eller templet, så vil de, om vi følger dem på et jordisk plan, møte veggen.

Profetiene er gitt på en slik måte at de rett og slett ikke fullt ut lar seg realisere uten i gjenfødelsen, oppstandelsen og på den nye himmel og den nye jord.

Slik også elven som gjør alt friskt i Esek 47 og som vi finner igjen i Åp 22, og det evige fredsriket hvor ulven og lammet skal beite sammen, i Jes 11, som vi finner igjen i kapittel 65 hvor han profeterer om den nye himmel og den nye jord, og som vi igjen finner i Peters tro 2.Pet 3,13 og i Åp 21–22.

I den grad der er et både og, er der en stykkevis og ufullkommen oppfyllelse i det jordiske Israel som anskuelsesundervisning, men den egentlige og fullkomne kommer i Kristus.

Abraham, Isak og Jakob skal få det landet de var lovet. Det evige rettferdighets- og fredsriket skal realiseres.

Bare at det Gud hadde i tankene da han ga løftene var noe mye større, og noe mye mer enn et landområde og kongerike her på jorden. Det var hvilen i Guds rike de var lovet. (Salme 95/ Hebr 3–4) David var en profet, sier Peter, og så inn i fremtiden og talte om Messias.

Der fant Peter oppfyllelsen av løftene om det evige rettferdige fredsriket. Ikke i et rike her på jorden, men i Kristi rike, som alle får del i som hører evangeliet om ham, så mange som Gud kaller på. (Apg 2)

På samme vis sier Paulus at alle som har kommet til tro på Guds løfter i Jesus, Guds sønn, de har Abrahams tro og de er Abrahams ætt. Dermed er de medarvinger og har del i løftet.

Uten noen anførselstegn! Ef 2–3. Løftet står i entall her som ofte i GT, blant annet i 1. Mos 26,3–4, men omfatter både en stor ætt, landet og en velsignelse for hele jorden. Det er dette som er innholdet i «løftets pakter» i Ef 2,12, og som han i kapittel 3 sier han har fått åpenbart at hedningene blir medarvinger til ved troen på Messias.

Før trodde vi løftet var et jordisk rike for Israel, sier apostlene. Nå har vi fått åpenbart at det var noe mye mer, og for mange flere.

I hvilken grad Gud fortsatt vil sørge for ufullkomne og delvise oppfyllelser her på jorden for det jødiske folk «etter kjødet», tror jeg ikke det er gitt noen å svare på.

Men dette er klart: De som er blitt gjort til Guds barn ved troen på Kristus, er i ham blitt medborgere med våre trosfedre, og hører Guds husfolk til (Ef 2,19 uten noen anførselstegn!).

Vi skal sammen med dem arve landet, og kan underveis sitere Guds løfter til sitt folk i den gamle tid, og si: For Herren har sagt! Hebr 13,5. Han har sagt det til sitt folk, og det gjelder også oss som hører ham til i dag.

tor inge østebø,debatt,meninger,jostein sandsmark,bibelen